Denne gangen vil jeg skrive en anmeldelse av førsteboka i den nye romanserien, Brenninger. Første bok heter Livstegn, og er Karen Støylen sin debutserie. Serien utgis av Cappelen Damm 🙂 du kan lese mer om serien HER.
Jeg var så heldig som fikk lese manuset til denne serien for noen måneder siden, og endelig kan jeg dele mine tanker om serien 🙂
Først litt om førsteboka 🙂
Serien har handling fra Mørekysten, året er 1885. Vi møter Eir, ei ung jente med usedvanlige krefter, som bor sammen med sin bestefar i et lite hus i Holmsund. Hun arbeider hardt for å overleve, og for å skaffe mat til seg selv og den syke bestefaren sin. Livet langs kysten i et lite fiskevær er hardt, og hun må være sterk og uredd for å takle slitet hun må igjennom for å overleve. Moren hennes er død, og hun kjenner ikke sin far, det er bare hun og bestefaren i det lille huset. Eir har spesielle evner, og folk frykter henne. Men de dukker allikevel opp når de trenger hennes hjelp..
Så litt om hva jeg tenker om denne førsteboka 🙂
Dette er nok serien for meg, det er jeg ganske sikker på! Brenninger har alt jeg elsker å lese om, og den var nesten umulig å legge fra seg! Fantastisk førstebok synes jeg. En levende og fin historie, med fin flyt og flotte karakterer. Jeg skulle bare lese prologen i full fart, og plutselig var halve boka lest. 😂 Resten av boka ble slukt neste kveld…
Hovedkarakteren, Eir, er ei utrolig fascinerende jente med sine varme hender. Disa, den vakre kvinnen fra sør, virker som en veldig spennende og fargerik karakter som nok kommer til å gi litt ekstra piff til serien. Også er det den mystiske mannen som er et fint krydder til historien, denne mannen som Eir føler så stor frykt for, uten å kjenne ham. Han vet vi ingenting om enda, annet enn at han vil ha med seg Eir avsted over fjellet. Også har man bestefaren til Eir, som man føler slik godhet for. Mange forskjellige og interressante karakterer med andre ord 🙂
Brenninger kan nok fort bli en av mine favoritter hvis den fortsetter slik som førsteboka! Førsteboka har alt jeg liker å lese om. Jeg elsker å lese serier med litt mystikk i, og som samtidig handler om folk som strever og arbeider for å få mat i magen. Det blir da så rått og ekte på en måte. Det er også veldig fine skildringer av karakterer og området de bor i. Man kan nesten føle kulden om vinteren, som Eir opplever når hun står i sjøen, barbent, og renser fisk som blir fraktet inn til kvinnene som står klar og venter på å samle store hauger med fisk, så de kan få godt betalt og overleve noen uker til.
Jeg vil ha bok 2 nå! 😍 Og jeg har allerede bestilt abonnement på denne serien.
Alt i alt, en intens og flott leseopplevelse, fylt med alt jeg elsker å lese om i en serie. Denne førsteboka ga meg samme gode følelsen av leseglede, som jeg har kjent når jeg har lest mine favorittserier tidligere 🙂 Så jeg håper bare det fortsetter slik i de neste bøkene også.
Mimsdal - Min Verden 