Kategori: *Lesertanker rundt Romanserier

Lesertanker om Seterliv.

Tilfeldige fremsider, hentet fra bladkompaniet.no

En flott romanserie er nå slutt. Seterliv som er skrevet av Dorthe Erichsen, ble på 28 bøker. Jeg har fulgt serien via abonnement fra første bok, og har storkost meg med hver eneste bok. Så nå når denne er ferdig, vil jeg skrive litt om mine tanker rundt serien.

Serien starter i 1905, og vi følger søstrene Ingebjørg og Ragnhild som bor på en husmannsplass sammen med sin far, vi leser om livene deres der de møter den store kjærligheten, de leter etter informasjon om deres mor, som de føler de kanskje ikke kjente så godt som de trodde, moren har holdt flere ting skjult for dem, man følger også jentene igjennom tragedie, sjalusi og glede, og jentene leter også etter en skatt de har kommet på sporet av. I tillegg følger vi livet til Birgit, en rikmannsjente som roter seg bort i litt av hvert, hun bor en stund med sin tante, som er veldig aktiv i kampen for å gi kvinner stemmerett, og vil lære dem å være mindre avhengig av sine menn, man kan ikke si Birgit er fullt så engasjert som sin tante, som er en herlig, fargerik og morsom karakter i denne boka. Men hun blir allikevel involvert i flere av tantens kamper. Birgit vikler seg inn i litt kjærlighetsdrama, og må kjenne på sorg og skuffelse, men hun møter flere interessante menn på sin reise.

Bok nr 1 kom ut 10 august 2015, og jeg husker jeg syntes den så veldig fin ut, rett og slett pga navnet Seterliv. Det hørtes så idyllisk ut. Forfatteren, Dorthe Erichsen, hadde jeg ikke lest noe av før, selv om hun tidligere har gitt ut Losbarna. Jeg skrev aldri et blogginnlegg om bare førsteboka i Seterliv, jeg har bare skrevet noen lesertanker etter 4 bøker, men jeg kan jo si nå at bok 1 var fengende god. Bok 1 begynner med et brak, med en dramatisk start som suger deg inn i fortellingen. Det var umulig å legge fra seg boka når man først hadde åpnet den for første gang. Så mange spørsmål som dukket opp med en gang, og en litt trist start, som holder deg på pinebenken pga man vil finne ut hva som skjedde. Denne spenningen fortsetter i nesten hver eneste bok. 🙂

Det jeg liker aller best med denne serien, er at selv om det er spennende og mye som skjer hele veien, så er det en veldig god feel-good serie. Det skjer ikke mye ondskap eller vold, selv om det ikke er mye av det, så er det mye annet som skjer. Serien har en flott driv, der den veksler mellom idylliske dager, triste dager og spennende dager. Man lærer mye om livet som seterjente, og forfatteren selv har «lekt» seterjente som en del av researchen, og derfor har hun veldig god peiling på redskaper som ble brukt, og livet på seteren.

I romanserier kan det ofte bli litt vel mye drama, ting som er litt ulogisk at faktisk kan ha skjedd i løpet av noen få år, finnes grenser hvor mange ganger helten rekker å redde kjæresten sin fra drapsforsøk, voldtekt og andre ting, liksom. Det blir litt ulogisk til tider, og da ramler jeg litt av serien. Men i Seterliv, så er det ikke slik. Jeg føler Seterliv forteller en historie som faktisk kunne ha skjedd, med så klart litt ekstra spenning og dramatikk innimellom, men ikke slik at det blir for mye. Det er en perfekt balanse av slik jeg tror det virkelige livet var i 1905, og forfatterens krydder som holder serien spennende og interressant. Nå har jeg lest en del romanserier, både pågående og komplette, og Seterliv er nok på min topp 3 av favorittserier 🙂

Hvis du ønsker å lese en litt annerledes romanserie, en feel-food romanserie, så er dette den første serien jeg vil anbefale for deg. Denne serien må man bare like mener jeg 🙂 Dorthe har brukt en oppskrift som passer til de fleste leserne, og alle jeg har anbefalt denne til, har elsket serien.

Reklame

Lesertanker om Annabella

En miniserie på 10 bøker er ferdig lest. Serien heter Annabella, og er skrevet av Christin Grilstad Prøis. Jeg skrev et innlegg her på bloggen da førsteboka kom ut, og jeg likte godt førsteboka. Hvis du vil lese hva jeg skrev den gang, så kan du lese det HER. Men i dette innlegget vil jeg skrive litt lesertanker om denne nå komplette serien.

Litt om hva serien handler om :

Serien har handling fra Tønsberg, og året er 1812.
Vi blir kjent med en vakker jente på 16 år, som heter Annabella. Annabella er i kjøkkentjeneste på Jarlsberg hovedgård, og drømmer om å bli grevinnens hoffpike, da en hendelse tvinger henne til å flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, hvor hun klarer å få jobb på et vertshus. Vertshuset styres av den strenge, men omsorgsfulle Johanne. Annabella er ikke som alle andre jenter, og hun har problemer med å forstå hva folk mener til tider. De bruker så rare ord og setninger som ikke passer inn i det de snakker om.. Hvorfor snakker de så rart, som når Johanne sier at noen plutselig har dukket opp ut av det blå, når de tydelig kommer inn inngangsdøra, ikke noe blått? Annabella skjønner altså ikke hvorfor folk snakker så rart til hverandre… 😉

Nå når jeg har lest 10 bøker om Annabella, Johanne, Baste og Lars bl.a tenker jeg at ord som passer til å beskrive denne serien er : humor, varme, omtanke og noe utenom det vanlige. Annabella er en frisk, ny karakter som ikke er en A4 karakter i en romanserie. Annabella er ikke ei rik storgårdsjente som ønsker seg et liv med en fattig kar, Annabella er ei fattig jente som i starten ønsker å finne seg en rik mann, så hun kan kle seg i silke og blonder. Men ting går sjeldent slik Annabella ønsker, og hun roter seg bort i ting som gjør at hun må flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, hvor hun klarer å få jobb på et vertshus som blir drevet av Johanne. Johanne er ei streng, men godhjerta dame, og hun har en sønn som ikke er som alle andre.. Johanne har sitt å slite med, og med Baste som krever sitt, er det ikke bare lett når hun får ei jente i hus som også har sine utfordringer.

Jeg likte veldig godt denne serien, det var gøy å lese om litt annerledes karakterer, med utfordringer jeg ikke har lest om før i romanserier. Annabella har hele tiden vært ei bok jeg griper tak i så snart som mulig for å lese. 🙂 Dette er en serie for deg som liker å lese om andre ting enn storgårder. Jeg vil kalle dette en feel-good serie, siden det ikke skjer så mye elendighet som det av og til kan gjøre i romanserier. Her kommer det kjappe, friske replikker på løpende bånd, det er en lun humor og man blir kjent med ei sterk jente som bare prøver å se verden med andres øyne enn sine egne, for hennes øyne og ører oppfatter vist ikke verden slik alle andre oppfatter den. 😉 Om jeg skal pirke på noe i denne serien, så må det være den brå slutten. Jeg føler det kunne vært ei bok til, eller i hvert fall noen flere kapitler som har handling fra noen år senere i tid, slik at vi fikk sett hvordan livene til disse personene man har blitt så glad i, utviklet seg. Fikk de jobbene de drømte om? Ble de virkelig gift de som ønsket det? Ble ødelagte vennskap fikset? Ble gjeld betalt ned? Ble det barn hos parene? Det ble kanskje litt mange ubesvarte spørsmål, men samtidig så får man jo hint om at alt ordnet seg for alle sammen. 🙂 og forfatteren skriver selv i etterordet at hun ser for seg en lykkelig slutt for bl.a Annabella.

Jeg kan trygt anbefale denne serien til andre.. 🙂 Tusen takk for en frisk, ny miniserie Christin. Håper du skriver enda en serie med litt uvanlige karakterer man kan bli glad i 🙂 Jeg skal garantert lese den i så fall 😉

Lesertanker om Skumringstid

Jeg vil dele noen ord rundt romanserien Skumringstid, som er skrevet av Elisabeth Hammer og utgitt i forlaget NorskeSerier.

Serien har nå kommet med 17 bøker, og den avsluttes med 18 bøker.

Skumringstid er en serie jeg virkelig har blitt glad i, den blir lest samme dag som den kommer i postkassen, jeg klarer rett og slett ikke å legge den til sides.

Skumringstid er også den serien jeg mener har de flotteste fremsidene. Det er mange flotte serier, og mange flotte forsider, men Skumringstid har noe eget, og hver eneste forside ser nesten litt magisk ut. Det er illustratør Eline Myklebust Madsen som har laget disse flotte forsidene.

Skumringstid er en serie som handler om Rakel som bor på en flott gård, her bor hun sammen med sine foreldre, og er deres eneste barn. Hos dem bor også den biske og ufordragelige farmoren hennes. Farmoren er alltid slem med Rakel, kaller henne taterunge og sier Rakel ikke fortjener å bo på en slik flott gård som hun gjør nå. Man skjønner raskt at noe ikke er helt som det skal med denne familien. Det er noen hemmeligheter som blir skjult for Rakel.

Rakel har noen skjulte krefter, hun kan plutselig få voldsomme krefter når hun er redd eller sint. Hun får også varme, helende hender når hun må hjelpe noen.

Rakel møter en mann som heter Ask, i ei skjenkestue. Rakel og Ask sine veier krysses ofte, men Ask er en mann som bl.a er med på ulovlige slosskamper, og Rakel synes ikke noe om dette. En dag kommer det en ny lensmann til bygda, og det viser seg å være ingen ringere enn Ask. Ask er en mann med dårlig rykte, og Rakel skjønner ikke hvordan en slik mann kan bli lensmann. Ask viser litt vel stor interesse for Rakel, han dukker opp over alt, og det kan virke som han følger med på henne. En dag tar han henne inn til et avhør i kjelleren sin. Han er slem, truer og sier fæle ting. Man kan jo lure på hvorfor han er så slem med Rakel, er det for å få henne til å avsløre sine krefter? For å få dømme henne som en heks?

En tragisk ulykke skjer på gården hvor Rakel bor, og Rakel er i ferd med å miste gården pga noe hennes farmor gjør. Farmoren har flere ben å stå på, hun vil bare ha Rakel ut av gården, og det kan se ut til at hun skal lykkes med det.

Det er flere som ønsker å ødelegge for Rakel, og utrolig nok, så er det Ask som blir den som får henne ut av flere av knipene hun havner i.

I Skumringstid skjer det alltid mye, det er aldri kjedelige sider i den serien. 🙂

Har du lyst til å lese en serie som ikke blir så lang, som har utrolig godt språk, mye spenning, drama, kjærlighet og overnaturlige elementer, flotte karakterer og supert innhold, ja da vil jeg anbefale deg å få tak i Skumringstid.

Elisabeth Hammer skal gi ut en ny serie nå når Skumringstid tar slutt, i Mai. Den nye serien heter Frostrose. Jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal lese den serien også, for Elisabeth Hammer skriver så bra at jeg ikke er redd for å begynne et abonnement uten å ha lest første bok i serien 😉

Jeg skal skrive et utfyllende innlegg om hele Skumringstid når siste bok i serien er lest, og da skal jeg poste det inne på MinBokverden sin side 🙂 så følg med der inne også. Mange flotte lesertanker, nyheter og info om romanserier der inne.

Lesertanker rundt serien Eikegården

 

I dag tenkte jeg at jeg ville skrive litt om en annen serie jeg liker veldig godt. Sist skrev jeg om Seterliv, men denne gangen vil jeg skrive litt om Eikegården, som er skrevet av Stine Langtangen.  Eikegården er en historie om kjærlighet og flukt, sannhet og fortielser, og om å aldri gi opp.

Som vanlig smetter jeg inn en liten spoileralert, for jeg nevner litt av handlingen i serien. 🙂

 

Serien har handling fra Kongsberg-området på 1600tallet. Eikegården trodde jeg kom til å bli en veldig typisk storgårds-roman, men der tok jeg jaggu feil. Det hele starter med at vi blir kjent med Selja og hennes familie, de bor på en liten husmannsplass, og Selja skal hjelpe til som en tjenestepike på en storgård kalt Olsrud. Selja er vakker, og odelsgutten Mads på Olsrudsgården faller for Selja. Dette er jo nesten for en skandale å regne, men han frir til Selja, og Selja får et vanskelig valg. Skal hun velge trygghet eller kjærlighet?

Selja sliter veldig med å velge mellom en tryggheten for seg selv og familien sin, og om å satse på kjærligheten hun kjenner til stallgutten på Olsrud, Olai. Det skal også vise seg at Mads er en ganske så fæl mann, og Selja finner ut at hun må gjøre det hun kan for å slippe unna ham. Mads tåler ikke å bli avvist, og  når Mads skjønner at Selja har følelser for stallgutten,  beskylder  faren hans og Mads, Selja for å være en heks som forhekset Mads til å bli kjær i henne. Hun havner i fangehullet, og hun må kjempe en ny, mer alvorlig kamp enn kampen for kjærligheten, nå gjelder det livet, og Selja forbereder seg på et liv på flukt.

Eikegården hadde en førstebok som jeg aldri glemmer. Det skjedde så mye, og det var så bra skrevet, at boka gjorde skikkelig inntrykk på meg. Allerede prologen i første bok var intens, og man kan ikke unngå å bli dratt rett inn i serien. Stine skriver også veldig bra, språket hun bruker er så beskrivende og levende, at man kan kjenne duften av våte høstblader og solfriske sommerenger mens man leser. Det har vært veldig spennende å lese om Olais kamp for å få tilbake barndomshjemmet sitt, og også veldig spennende å lese om hvordan Selja og Olais veier til stadig møtes, men også hvordan det alltid skjer ting som holder dem fra hverandre.

Serien har de tingene jeg elsker å lese om, f.eks overtro, mystikk og et utrolig levende historisk bakteppe som gjør at hele serien hever seg til nye høyder om man kan si det slik. Det dukker opp noen kjente historiske personer, og man kan til tider få små glimt av det som er  «fremtiden» for Norge. En morsom vri det, at karakterer liksom tilfeldig nevner ting og tang de skulle ønske kan skje en gang, som på tiden handlingen er fra virker uvirkelig, men som for oss i dag er helt normalt 🙂 Seljas veier krysser også noen karakterer man finner i en annen serie, skrevet av en annen forfatter 🙂 Det syntes jeg var veldig kjekt, for jeg likte veldig godt serien som de karakterene hørte til i 😉 Kjempe moro at Stine og den andre forfatteren ble enige om at karakterene deres kunne møtes i Eikegården 🙂

Det har igjennom 27 bøker vært en fantastisk leseropplevelse å følge Eikegården og alle karakterene i serien som jeg har blitt så glad i, og jeg gleder meg veldig til fortsettelsen! Dette er en serie jeg har trodd flere ganger at nærmer seg en slutt, pga ting har sett ut til å ordne seg for alle karakterene i serien, men så kommer Stine med en ny twist, og noe nytt, uventet og spennende skjer igjen. Det er da jeg bare smiler stort, leser videre  og gleder meg over at det nok kommer enda flere bøker i denne serien! 🙂

Eikegården er en serie jeg vil anbefale til de som liker å lese om folk som reiser litt rundt i Norge, som liker litt mystikk, og som liker å lese om Norge på 1600 tallet, for Stine er utrolig flink til å holde serien historisk korrekt for tiden handlingen er fra.

Lesertanker rundt serien Seterliv

Jeg tenkte det var på tide å skrive litt om en serie som enda utgis, en serie jeg liker veldig godt. 🙂

I natt leste jeg ut bok 23 av Seterliv, skrevet at Dorthe Erichsen. Serien er utgitt av Bladkompaniet.

Smetter inn en liten «spoiler alert» her. Avslører litt av handlingen i sammendraget av serien.

Jeg hadde litt lyst til å dele litt tanker rundt denne serien. Seterliv har handling fra 1905, og det hele starter med at man møter en liten familie som lever idyllisk til i Hallingdal. De bor på et lite småbruk kalt Svartlia. Dessverre skjer det noe tragisk som ødelegger idyllen til denne familien, og faren blir plutselig alene med to tenåringsjenter. Faren, Nils, jobber som skysskar, men ting er i ferd med å skje i den lille bygda, en jernbane blir byghet. Dette er de redd skal true farens jobb som skysskar. Den eldste datteren Ingebjørg, og søstera Ragnhild, begynner å rydde i morens klær og ting, og i morens kiste oppdager de noe som får dem til å undres på om de i hele tatt har kjent sin mor. Hun var aldri særlig pratsom når det kom til sin fortid, men ingen av dem tenkte så hardt på det da, de skulle jo ha mange år på seg til å bli kjent med sin mor, hun skulle nok fortelle alt når det passet seg slik. Slik ble det ikke, og nå sitter døtrene igjen med mange ubesvarte spørsmål, og en følelse av at moren har nesten vært en fremmed for dem.

Ingebjørg møter ham hun mener er hennes store kjærlighet, en raller som elsker å reise og leve det frie livet mens han jobber underveis på disse reisene sine, for å tjene penger og overleve. De forlover seg og skal planlegge bryllup. Men en ulykke gjør at heller ikke dette skal bli en lykkelig tid for familien Svartlia. Så mye sorg, på så kort tid.

Ragnhild er fast bestemt på at hun vil finne ut av morens fortiden, og hun får hjelp fra en ung og kjekk lensmannsbetjent. Men vil hun egentlig vite svarene? Vil hun virkelig finne ut hva moren skjuler? Og vil familien tåle å høre hva fortiden skjuler? Hvorfor flyktet moren over fjellet før hun kom til Hallingdal og møtte Nils? Hva rømte hun fra?

I denne serien er det mange spennende tråder å følge. Jeg har blitt veldig glad i denne serien og karakterene i den. Seterliv er, i mangel av et bedre ord, en veldig «jordnær» serie. Her er det ikke mye intriger, hat, drama og mystiske hendelser. Dette er en serie som jeg føler fint kunne vært en sann historie, som har blitt litt krydret på igjennom årene, hehe 😂 man lærer mye av livet til småbønder, men også hvordan hemmeligheter ble holdt godt skjult hjemme hos de rike, for at de skulle bevare sin status og sitt rykte. En liten feil der, og man kunne bli stengt ute av det gode selskap, og ende opp med Døtre og sønner som ikke fikk giftet seg og føre arven videre. Man lærer også mye om hvordan bønder jobber, hva som skjedde i tiden da det ble kjempet for å gi kvinner stemmerett, hvordan folk reiste til seters i lange perioder på sommeren for å lage ost og annen mat som skulle lagres til vinteren, eller selges. Jeg føler jeg får et veldig godt innblikk i Seterlivet 🙂

Dorthe skriver utrolig bra, jeg har ikke lest andre serier hun har skrevet, men etter denne serien skal hver ei bok leses 🙂 både av de hun allerede har gitt ut, og de hun kommer til å gi ut. Hun har et veldig levende språk, det er en av de få seriene hvor i hvert fall JEG føler man virkelig er i ett med boka. Kan tydelig se for meg hva hun prøver å fortelle. Jeg tror nesten jeg kan si såpass, at jeg er ganske sikker på at mitt bilde av f eks gårder, setere og folk, er veldig likt slik forfatteren selv har sett det for seg,for hun beskriver det så levende og bra.

Om du er ny leser av romanserier, og ikke vet hva du skal lese, så er Seterliv en av de første seriene jeg anbefaler deg å lese. En serie med utrolig bra historisk research, levende karakterer, en lun humor, fantastiske beskrivelser av omgivelser, og et veldig levende språk. Hvis man ønsker å lese en serie som ikke har mye drama, intriger og hat, men som er en «feelgood» serie, så ta tak i bok 1 av denne, og du blir nok raskt hekta 🙂 Nå har bok 23 nettopp kommet til abonnenter, men vi vet enda ikke hvor lang denne serien blir. Jeg håper ikke den nærmer seg slutten riktig enda 🙂 jeg er klar for mange flere bøker i denne flotte serien.

Lesertanker rundt serien «Forglem meg ei»

Forglem meg ei er en miniserie på 8 bøker som er skrevet av Stine S. Samuelsen, «Forglem meg ei» er Stines debutserie.

Jeg avslører litt av handlingen i denne serien, så ikke les videre om du ikke vil vite litt av det som skjer 😉

Serien handler om unge Laura som er nygift og venter barn. Serien begynner ved Iddefjorden, på svenskesiden i 1880, i en vakker vik som kalles Orrviken. Her har Laura og hennes mann ei lita stue sammen. Det lykkelige paret gleder seg til å bli en liten familie her, og bo i denne vakre viken sammen med deres snille og gode nabo, Ville.

De ser lyst på livet, men samme natt som Laura føder sin sønn, skjer det en båtulykke like utenfor vika, og Laura ser sin kjære mann forsvinne i havet samtidig som deres Sønn kommer til verden. Livet hennes faller i grus der og da, hun kan ikke forsørge seg selv og sin sønn uten jobb eller mann, og hun er redd hun må gi fra seg sin sønn til en fosterfamilie. Naboen Ville er en gammel mann, og har ikke mye til overs, så han kan ikke hjelpe dem.  Men hun får hjelp fra bygdas fødekone, til hun kan finne ut hva hun skal gjøre videre. Hun må med tungt hjerte flytte fra stua si i Orrviken.

Hjelpen kommer også fra et annet uventet hold, nemlig bygdas landhandler, Hedstrøm. Men mange mener han ikke bare hjelper henne for å være snill med en ung enke, han har en mørk hemmelighet, og flere mener Laura må være forsiktig med å bli for god venn med ham. Han gjør sjelden noe uten å vite at han kan få noe igjen for det. Dessuten har han et rom i leiligheten over landhandelen som alltid er låst, og der får ingen slippe inn. Kun han har nøkkelen til døra der, og den gjemmer han godt.

Laura er en vakker, ung enke nå, og det er flere menn som har lagt merke til henne. Men det er en hun kjenner godt som er fast bestemt på at hun skal bli hans, og han gjør alt han kan for å utslette eventuelle mannlige trusler, og om noen blir skadet underveis, så bryr han seg ikke om det. Løgner spres som ild i tørt gress, og Laura havner i fare mer enn én gang pga dette.

Serien har såklart også en ung og kjekk mannlig helt, slik som serier ofte har, og denne serien er jo intet unntak der. En kjekk og stram kar prøver så godt han kan å nå inn til Laura, men løgner og problemer er jaggu ikke lett å hanskes med. Lauras hjerte er ikke så lett å kapre 🙂

Serien er bare på 8 bøker, så hvis man ønsker å ha en god, liten serie å lese i, så kan jeg anbefale denne. Jeg skulle gjerne sett at den ble på ett par bøker ekstra siden siste boka ga meg lyst til å lese enda mer om de røde trådene som etterhvert ble nøstet opp 🙂

Stine er utrolig flink til å få meg som leser, til å føle at jeg kan kjenne duften fra appelsiner, havet og blomster. Det var nesten så jeg kjente det prikket i kjeven da Stine skrev om opplevelsen Laura hadde da hun fikk smakt på den syrlige appelsinen for første gang, en frukt som ikke var vanlig i Norge på slutten av 1800 tallet, og derfor var ganske spesielt å få smake på for Laura 🙂

Lesertanker – Komplett Bare Maja

Dette innlegget avslører en del av handlingen i Bare Maja, så hvis du ikke vil vite litt av det som skjer, så ikke les videre 😉

Da er en veldig god serie avsluttet. Bare Maja er skrevet av Liv Almendingen, og ble på 19 bøker. Liv Almendingen har tidligere skrevet en serie som heter Sagaen om Sunniva, som var den første komplette romanserien jeg leste. Det var i grunnen den serien som fikk meg til å lese romanserier. Jeg var derfor veldig glad da Liv skulle gi ut en ny serie. 🙂

Bare Maja handler om Maja som vokser opp i et fattigstrøk i Kristiania,  som heter Enerhaugen, året er 1888. Maja blir forelsket i en rikmannssønn, og hun roter seg inn i et nett av løgner som får konsekvenser som påvirker livet hennes drastisk, og resultatet av løgnene vil alltid følge henne, på godt og vondt.
Maja vokser opp på Enerhaugen sammen med sin mor og sin søster. Hennes far vet hun ikke noe særlig om, annet enn at han var en storbonde.

Hennes søster blir alvorlig syk, og Maja prøver så godt hun kan å finne en løsning som kan redde henne. Hun får hjelp fra uventet hold, og søsteren blir sendt til et sykehjem hvor de håper hun kan bli frisk igjen.
Maja blir da alene, og ganske desperat etter å skaffe seg en trygg fremtid. Det er her hennes barndomsvenn kommer inn i bildet, hun håper de kan skaffe seg et godt liv sammen, gifte seg og bli en familie. Men samvittigheten hennes er svart etter noen feiltrinn hun har gjort tidligere, som omhandler rikmannssønnen. Maja er hjertegod, og hun slites mellom ønsket om en god fremtid, og samvittigheten sin.

Etterhvert ender Maja opp som ei tjenestepike på en storgård som kalles Bjørnstad. Her begynner nok et nytt kapittel i hennes liv. Det går rykter om at det spøker på gården, det sies også at en tjenestepike ble lokket av dette spøkelset, ned i en kjeller hvor tjenestepike endte opp med å ta livet sitt. Tjenestefolk kommer og går i raskt tempo på denne gården. Fruen i huset er ikke snill heller, hun er bitter og sint. Hun er ikke snill med tjenestefolket, og tjenestepiker blir anklaget for tyveri og unnasluntring titt og ofte. Er dette virkelig en plass Maja kan klare å jobbe? Kan si såpass at Maja virkelig må slite for maten under husfruens harde blikk og sylskarpe tunge. Storbonden på gården er en snill og god mann, han lar fruen ta styring, men han kommer i hvert fall til unnsetning en gang i blant når fruen er for urimelig.

På Bjørnstad treffer hun mange nye, spennende personer. Hun møter også en kjekk kar som det går rykter om at har en kiste av gull etter å ha vært i Amerika. Men han er en stille og rolig mann som det ikke er lett å bli kjent med. Han opplevde et stort tap i Amerika, og det gir han ikke fred. Han føler seg skyldig for det som skjedde. Klarer Maja å bryte ned veggene som det virker som han har bygd opp rundt seg?

Maja blir uventet obs på en skjult sannhet i hennes familiehistorie, moren har langt ifra fortalt henne alt om fortiden. Nye familiemedlemmer som Maja ikke har hørt om før, dukker opp,  fortiden begynner å nøstes opp, og ting er virkelig ikke slik hun har trodd. Arbeidet på storgården får henne til å møte flere rikmannsfolk, og plutselig viser det seg at hun kanskje har funnet sin far, men vil han godta at hun er hans datter?

I Bare Maja skjer det ting hele tiden. Tråder nøstes opp, og mye spørsmål dukker stadig opp. Jeg følte jeg hadde skjønt noe av det som skulle skje, men så kommer det en uventet vri, og ting snus på hodet igjen og jeg skjønner jeg har misforstått det meste. Noen ting er såklart ganske tydelig, slik det skal være, og man venter bare på at alt skal bli avslørt. 🙂 jeg kunne sitte og tenke at «Nå.. NÅ må det jo komme frem?? Hallooo.. Det er så tydelig, kom igjen daaa!» også skjer det noe som stopper utviklingen, og jeg må fint vente litt til, mens jeg kjenner på frustrasjonen. Hehe. 😂 Men Liv er flink til å balansere hendelsene, man er frustrert over noe, men noe annet blir alltid oppklart og avslørt, man føler historien lever fra bok til bok. Det er så herlig når en serie har en slik flyt. 😁 For hver bok man leser blir karakterene mer levende, og man føler man blir kjent med dem. Når jeg nå leste siste side i boka, ble boka lukket med et smil, det var en fin slutt. Men kjente også at det var trist å vite at jeg ikke får lese mer om den flotte gjengen i Bare Maja. Heldigvis har Liv sagt at hun allerede jobber med en ny serie. Så her er det bare å vente i spenning på neste serie.

Hvis man liker å lese en jordnær serie hvor det skjer mye, og som har spennende, glade og triste øyeblikk også, så er Bare Maja en serie du bør lese. Det skjer ikke mye overnaturlig i denne serien. Her får man et godt innblikk i hvordan det var å vokse opp i et fattig strøk på slutten av 1800 tallet, hvordan folk måtte kjempe for å overleve, og også hvordan de rike hadde det. Jeg følte jeg fikk et veldig godt bilde av hvordan fattige i Norge kunne finne glede i de små ting, men også hvordan noen rike så ned på dem som ikke hadde like mye som dem, de som så på fattige som mindreverdige, hvordan de kunne leke med livene til de fattige pga de fattige ikke kunne ta igjen, de fikk nok skylden for mye de ikke fortjente å få skyld og straff for.

Jeg takker i hvert fall Liv Almendingen for nok en flott serie! Takk for mange timer med godt lesestoff. Takk for at du har skrevet om Maja sitt liv og delt det med oss 🙂 Eneste jeg nok skulle ønske var med, var et lite kapittel helt til slutt, som viste litt hvordan folkene i serien hadde det ca 10-20 år senere 😁 elsker når jeg får et siste innblikk bakerst i boka, der jeg ser hvordan forfatteren ser for seg at karakterene har det noen tiår senere 🙂

Dette bildet har jeg lånt fra Serieliv.

Det har blitt min favorittforside på Bare Maja, man kan så tydelig se håpløsheten i dette bildet, og jeg får nesten litt tårer i øynene av å se dette bildet, jeg 😂

Lesertanker rundt Skumringstid

Denne gangen tenkte jeg å skrive litt om mine tanker rundt Skumringstid. Serien er skrevet av Elisabeth Hammer, og begynner å nærme seg slutt, men det har til nå kommet 15 bøker i denne serien. Serien avsluttes på 18 bøker.

Tar med en liten «spoileradvarsel» her 🙂 det blir avslørt litt av handlingen.

Serien handler om Rakel, som bor på storgården Ovreid. Man skjønner allerede tidlig i serien at hun må ha blitt adoptert. Rakel finner ut at hun har uvanlige krefter. Hun har varme hender, som kan heale og gjøre godt, men hun har også noe i seg som kan skade andre, hun kan få en voldsomt styrke. Rakel har ei bestemor som vil gjøre alt for å få henne ut av huset, og de har en evig kamp seg i mellom.

Lensmannen Ask dukker opp, han er en kjekk mann som får jentene til å falle for ham. Men Ask er kanskje ikke så snill i starten som man skulle tro. Han tar Rakel til fange og kaller henne heks, men er han bare ond? Hvorfor får Rakel da disse merkelige følelsene for ham?

Denne serien har jeg likt siden bok 1. Elisabeth skriver utrolig bra, og jeg liker så godt å lese om Rakel og hennes evner. Rakel har ben i nesa, sta som få, men har et hjerte av gull. En karakter med mange sider, og jeg liker alle sammen 😀

Ask har jeg både hatet og elsket. Tenkte han var en slem mann, men så gjør han plutselig ting som viser han er en god og snill mann. Ble liksom aldri helt klok på Ask i starten 🙂 kunne ikke bestemme meg om han var snill eller ei. Men nå, nå er jeg sikker 😉

Grossereren er også en slik karakter som jeg ikke blir helt klok på. Folk snakker om hvor ond og hevngjerrig han er, hvor mange han har skadet og sendt sine menn etter. Også plutselig sitter han og spiller vakker musikk på et piano, og skryter av noen fugler han har i bur. Så når jeg endelig følte jeg skjønte Ask, kommer Grossereren inn og forvirrer meg i stedet 😂

Alt i alt har denne serien en sjans til å krype opp på min liste over favoritter når den er avsluttet. Det kommer helt ann på hvordan de siste bøkene blir nå, og om jeg liker avslutningen. Hehe.
Men Skumringstid har i hvert fall havnet blandt mine topp 3 favoritter av pågående serier nå. En kjempefin serie!

Lesertanker rundt Soloppgang

Jeg synes det er så gøy å skrive litt om hva jeg liker og ikke liker ved enkelte serier, så jeg tenkte jeg skulle skrive litt oftere om hva jeg tenker etter å ha lest én bok, ikke bare førsteboka, men ellers også. Denne gangen vil jeg gjerne nevne romanserier Soloppgang, som er skrevet av Jorunn Johansen.

Jeg begynte å lese Soloppgang da første boka kom ut i 2013. Serien fenget meg med en gang, og serien ble tidlig en favoritt. Men jeg skrev visst aldri noe særlig om serien her på bloggen min. Så tenkte at det kunne jeg jo gjøre nå 🙂

Helt ærlig må jeg jo si at jeg trodde ikke da jeg begynte på denne serien, at den skulle bli så lang. 5 år har gått, hvor det har kommet èn ny bok i mnd. Bok 69 kom i posten min i går, og den ble lest ut i dag.

I starten var det alt som skjedde i denne serien, som fenget meg. Jeg likte at det skjedde ting raskt, karakterene dvelte ikke med ting i mange bøker før de f. Eks turte å si det de hadde tenkt å si. Ville de fortelle noe, så ble det fortalt i samme bok eller neste. Karakterene likte jeg også veldig godt. Hovedkarakterene i Soloppgang var i starten Andrine, Maja og Stina. Tre kvinner som bodde spredt, og som levde tre veldig forskjellige liv. Det var utrolig spennende og moro å følge skjebnen til hver av dem, og se hvordan trådene deres knyttet seg sammen, helt til alle tre møttes, og livene deres begynte å utvikle seg, sammen.

Jeg likte så godt å lese om de mannlige karakterene som såklart måtte dukke opp, og som stjal hjertene til disse tre jentene. Forholdene som utviklet seg, og som måtte igjennom både gode og vonde tider. Men de tre jentene holdt sammen og støttet hverandre og mennene sine. Men så, plutselig skjer det veldig mye på en gang, og jeg følte kanskje at jeg ikke hang helt med i svingene, folk de kjenner og bryr seg om dør, det ble et hopp i en bok, på ca 15 år. Ett kapittel var det babyer, neste kapittel var det jenter og gutter i tenårene. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble litt skuffet da, men forfatteren skrev at hun følte det var nødvendig med et hopp der, og det må jeg jo såklart bare respektere, selv om jeg ble litt skuffet. En kar jeg likte veldig godt å lese om, var plutselig slem. Ei jente som var veldig gøy å følge pga hun hadde så bein i nesa og rapp i munnen at det var en fryd, var plutselig ulykkelig i et forhold hun hadde kjempet hardt for. Noen var døde, og noen hadde fått flere barn.. Følte liksom at jeg hadde gått glipp av ca 10 bøker. I den perioden da det hoppet kom, ble det ikke lest like mye av den serien. Bøkene hopet seg opp, og jeg hadde 6-7 Soloppgang bøker som bare lå i hyllene. Men én dag tenkte jeg at det var på tide å lese meg opp på serien igjen. Det gikk litt tregt en stund, rett og slett pga det var så mye død og triste ting som skjedde i de bøkene da. Det var nesten så jeg vurderte å stoppe lesingen av den serie.

Men så… Plutselig, etter 4-5 bøker, løsnet det igjen. 🙂 en ny karakter hadde dukket opp, og det var igjen en jente med ben i nesa, som selv om hun ikke var mye snill, så elsket jeg å lese om alt det galne hun fant på. Død og sykdom var det fortsatt innimellom, men hele serien tente igjen en Gnist av leselyst når det kom til denne serien. Hovedkarakterene var jo nå blitt litt forandret, det var neste generasjon som hadde fått søkelyset på seg, selv om den forrige generasjonen jeg hadde lest om siden starten, ikke var helt vekke, men hadde vesentlige, og viktige roller fortsatt. 🙂 nye, freshe karakterer blir man kjent med, og de har virkelig forskjellige liv de også. Ei vil leve mens hun kan, hun ville ha det gøy og kose seg hver dag, ei ann ei er mer jordnær, men også drømmende, hun ønsker at drømmeprinsen skal komme og hente henne, hun vil drømmeprinsen skal komme og hjelpe henne med alt ansvaret hun får og tar på seg, hun er til tider alvorlig, nærmest som en isdronning, men hun gjør alt hun kan for å hjelpe alt og alle rundt seg.

En drapsmann er løs, 10 lik blir funnet nedgravd i en hage, menneske blir drept med både øks og våpen, morderen er slu og rask. Alltid ett steg foran Lensmannen. Virker nesten ikke som om NOEN kan klare å avsløre hvem han er, hvorfor han dreper, eller hva han tenker å gjøre videre. Hvem blir drept neste gang? Er det bare én morder? Eller er det kanskje flere?

Selv om det stoppet opp litt for meg en liten stund mens jeg leste Soloppgang, så er det nå igjen en serie der hver bok blir lest ut på en dag. En » pageturner» som de så fint kaller det. Boka blir igjen lest uten at man tenker over at man blar i boka, akkurat slik jeg følte det i starten av serien. Den har kanskje holdt på i 5 år nå, men akkuart nå, så trenger den ikke slutte før om 5 år heller 😉 men satser på at det ikke blir nok et stort hopp i handlingen fra ett kapittel til et annet 😉 da blir jeg nok litt skuffet. Hehe.