Forfatterintervju med Dorthe Erichsen

Jeg har sendt noen spørsmål til forfatter og oversetter, Dorthe Erichsen 🙂 Dorthe har skrevet 2 romanserier nå, Losbarna og Seterliv. Losbarna ble utgitt mellom 2011-2013, og ble på 20 bøker. Seterliv ble utgitt mellom 2015-2020, og ble på 28 bøker. Seterliv har blitt en av mine absolutte favorittserier, siden det er en skikkelig «feel-good» serie, som er spennende og flott, og jeg har innrykk av at den er veldig korrekt i forhold til tiden den har handling fra. Losbarna har jeg ikke fått lest enda 😉 Men den skal leses!

 

 

1. Kan du fortelle med egne ord hva Losbarna og Seterliv handler om? 

 Losbarna og Seterliv er to ulike serier, men begge handler om små samfunn som befinner seg i en brytningstid mellom gammel og moderne tid.  Begge steder bidrar en økt strøm med tilreisende til nye impulser og små og store konflikter.

Losbarna foregår i tiden under og etter første verdenskrig, og miljøet og naturen er inspirert av Tjøme-traktene. Skjærgården i Vestfold er vakker, men lunefull. Vi følger Jon og Julie, som begge har mistet sine losfedre på havet, og som begge er ambisiøse og vil opp og fram. Jon reiser til sjøs, til tross for at verdenskrigen fortsatt raser ute i Europa, mens Julie tar seg arbeid på det nye, moderne hotellet som blir bygd på den andre siden av sundet fra der hun bor. Med andre ord begynner de begge voksenlivet i spennende miljøer der de møter mange fascinerende mennesker og spennende situasjoner, og resten får dere nesten lese selv …

 

Seterliv foregår i nedre Hallingdal i tida rundt Unionsoppløsningen. Vi følger Ingebjørg, som bor på et småbruk sammen med søsteren Ragnhild og faren. Moren omkommer i en tragisk ulykke, og på dødsleiet antyder hun at de ikke kjente henne så godt som de trodde. Morens siste ord skaper uro hos døtrene, og de forsøker å finne ut hva hun egentlig mente med det hun sa. Samtidig er det  kommet mange sjarmerende jernbanearbeidere til bygda, og dette fører til sjalusi, slagsmål og kanskje det som verre er. Og den mest sjarmerende av dem alle, er den mørke, men mystiske Elias …

 

2. Seterliv er jo nettopp avsluttet (og har blitt en av mine favoritter), skriver du på noe nytt nå?

Jeg skriver alltid på noe, hva det blir til vil tiden vise.

 

3. Du jobber jo også som oversetter, hvordan får du tid til både skriving og oversetting? 

Det er oversetter jeg egentlig er, sier jeg alltid. Men etter 48 bøker, må jeg kanskje begynne å tenke på meg selv som forfatter, selv om jeg synes det er litt skummelt! Som frilanser er jeg glad for at jeg har flere ben å stå på, men til tider kan det være veldig hektisk med to jobber som begge har stramme tidsfrister. Det betyr at jeg ofte jobber både 10 og 12 timer i døgnet, og helgefri er ingen selvfølge. Det å jobbe med tekst -enten det er egen eller andres – er en livsstil man må trives med.

 

4. Har du noen gang fått inspirasjon fra en av bøkene du har oversatt, til dine egne skriveprosjekt? Tror du jobben som oversetter, har en positiv effekt på eget skriveprosjekt? 

 Jeg tror alt arbeid med språk og tekst har en positiv innvirkning på eget skriveprosjekt. Og ikke minst er det viktig å lese mye – enten det er romaner, aviser eller ukeblader. Men hos meg kommer alltid personene først, det betyr at jeg må ha noen av menneskene på plass før jeg spinner selve fortellingen. Alt vi forfattere skriver, er inspirert av noe, men det er som regel fragmenter av mange ting som vi fletter sammen til vår historie.

5. Hvordan får man egentlig jobb som oversetter? Hva slags utdanning må man f. eks ha? Fortell gjerne litt om hvordan du ble oversetter. 🙂 

Jeg har studert historie, engelsk og massekommunikasjon, og begynte å jobbe i forlag da jeg var 23 år. Var forlagsredaktør i sju år, før jeg begynte å jobbe frilans som oversetter. Til sammen har jeg arbeidet i bokbransjen i 36 år nå! Bokoversettere har svært ulik bakgrunn, men mange har studert språk eller litteratur. Det vanlige er å henvende seg til et forlag, og er man heldig, får man kanskje en prøveoversettelse, som danner grunnlag for nye oppdrag. Men det er et trangt nåløye!

6. Du er en dame med mange jern i ilden ser det ut til, du ble valgt inn i styret hos «Forfatterforbundet» i 2018. Fortell gjerne litt om dette.

Jeg sitter i styret i Forfatterforbundet, som jeg var med å stifte i 2018, og som allerede har ca  400 medlemmer. Årsaken til at Forfatterforbundet ble stiftet, var at vi var mange forfattere som så behovet for en moderne fagorganisasjon, der vi jobber for alle forfattere, uansett sjanger og såkalt litterær verdi. I februar ble vi tatt opp i LO, med de fordeler det gir for medlemmene. Det er en stor anerkjennelse av ikke minst serieforfatterne at vi nå har fått rett til å være med på å forvalte en del av de offentlige midlene som blant annet deles ut som stipend til skjønnlitterære forfattere.

 

 

7. Så over til seriene dine igjen 😉 Jeg husker du tok deg en tur på ei seter for noen år siden, for å virkelig kjenne på livet som seterjente, vil veldig gjerne høre litt om hvordan du hadde det der, og hva du lærte. Var det noe som ga deg en skikkelig «aha-opplevelse» da du var til seters?  🙂

Jeg deltok på Den norske Turistforenings budeiekurs på Iungsdalshytta ovenfor Ål i Hallingdal i 2016. Det var rett og slett kjempegøy. Selv om jeg er vokst opp på bygda, midt blant bondegårder, så er jeg ikke fra gård selv. Jeg hadde f eks aldri melka før, og vi lærte å kinne smør og yste ost. Og så var det veldig morsomt å bli kjent med ulike personlighetene til kuene. Den største aha-opplevelsen var egentlig at kuer minner om bikkjer, de er bare noen hundre kilo tyngre …

 

Dorthe som melker 🙂

 

8. Losbarna var jo den første serien du ga ut, og den ble utgitt i 2011, vil veldig gjerne høre litt om inspirasjonen til denne serien. Jeg har lest at historien til Losbarna var lenge en del av deg før du begynte å skrive den. Når dukket handlingen for denne serien opp hos deg? Og når begynte du å skrive den?

Farfar bygde hytte på Tjøme i 1928, og denne hytta forble i familien i 80 år. Jeg visste at der vår hytte lå, hadde det bodd to loser med familie. Og det spesielle var at de to losene ble tatt av havet samme natt. Min historie handler ikke om disse to familiene, men det var deres tragiske skjebne som inspirerte meg til å skrive Losbarna. Men noen egentlig fart på skrivingen ble det ikke før etter at vi solgte hytta i 2008. Så serien var kanskje også en hyllest til det landskapet der jeg hadde feriert hver eneste sommer siden jeg ble født.

9. Fortell gjerne om da du fikk beskjed fra forlaget at de ville ha et samarbeid med deg, og kanskje utgi serien din, hva tenkte/følte du da? Hvem måtte du fortelle det til først? 🙂 

En dag høsten 2009 tenkte jeg at nå skal jeg se om ideen min er noe verdt. Jeg hadde skrevet tre kapitler som jeg sendte på e-post til redaksjonen. Jeg var nok heldig med tidspunktet på dagen, for bare en halvtime etter ringte redaksjonssjefen og sa at jeg skulle skrive på! Akkurat den følelsen glemmer jeg aldri, men etter å ha jobbet i bransjen siden 1984, er jeg så vant til å holde munn, at jeg ikke sa det til en levende sjel før intensjonsavtalen var underskrevet. Og selv da var det bare de aller, aller nærmeste som visste det.

10. Hadde du sendt inn noen manus til forlag før, eller var du så heldig at de likte ditt manus første gang du sendte inn? 

 Jeg var så heldig at de likte det med en gang, men derfra til en ferdig serie, er det mye arbeid. Førsteutkastet er bare et utkast, og det jobbes intenst redaksjonelt med våre manus, slik at de skal bli best mulig.

11. Vil veldig gjerne høre litt om hvordan er vanlig arbeidsdag for deg er, har du noen faste rutiner? Satt opp egne skrivetimer i løpet av dagen, eller skriver du med en gang en tanke dukker opp?

Jeg er veldig kjedelig når det kommer til arbeidsrutiner. Står opp og spiser frokost ganske tidlig om morgenen, og så begynner jeg å jobbe. Som serieforfatter må du være strukturert, og prøve å skrive selv om du har den berømmelige skrivesperren. Vi har stramme tidsfrister og lite tid å somle bort. Noen ganger jobber jeg utover kvelden, men nattejobbing har jeg slutta med. Ellers bruker jeg mobilen flittig til å notere tanker som dukker opp, og det er ofte greit å la de tankene få hvile noen timer. For det er ikke alltid de er så geniale som jeg tror der og da.

12. Har du noen gode tips til de som prøver å skrive en romanserie selv nå, i håp om å få sendt inn et manus til et forlag? Hva føler du de bør vente seg i denne bransjen?  

Les, les og les enda mer. Ikke nødvendigvis romanserier, men alt mulig fra fagbøker og historie, til ukeblader og blogger på nettet. For jo mer du leser, desto lettere blir det å fortelle historien din skriftlig. Og jo bedre du skriver, desto større sjanse er det for å bli antatt.

Er de så heldige å bli en av dem forlaget vil jobbe videre med, så kan de forvente seg masse hardt arbeid, men samtidig vil de også oppleve mye moro. Og så tror jeg vi serieforfattere er ekstra heldige ved at vi har så nær kontakt med leserne våre. Det er jo den aller triveligste biten ved jobben, for det er jo leserne vi skriver for.

Et tips fra Dorthe er å lese faktabøker 🙂

13. Research er jo en veldig stor og viktig del når man ønsker å skrive en romanserie, og for å få inspirasjon, hvilke midler er det du bruker mest i din research? Har du noen gode tips til hvor spirende forfattere bør lete etter inspirasjon?

Å gå en tur på historiske tomter er alltid nyttig. Enten det er museum eller et parkanlegg ved en gammel lystgård eller noe helt annet. Ellers er det mange fine bilder på digitalt museum, og jeg anbefaler alle å ta kontakt med historielaget i området du skriver fra. Her finnes det mange hjelpsomme og kunnskapsrike folk. Nasjonalbiblioteket har en nettside der man finner mye stoff, og i tillegg finnes det masse spennende litteratur på biblioteket.

Dorthe foran Gulskogen Gård i Drammen.
Gulskogen gård er en gammel lystgård.

 

14. Hadde du lest noen romanserier før du begynte å skrive dem selv? Isåfall: hvilke? Og har du en favoritt?

Jeg hadde bare lest en og annen enkeltbok, så jeg har ingen favoritter, men jeg hadde lest utallige ukebladromaner. Til mitt store hell vokste jeg opp med en mor som oversatte romaner for Bladkompaniet og var romankonsulent for ukebladet Hjemmet. Dermed hadde jeg fra tidlig alder av tilgang på enorme mengder av utenlandske ukeblader og romaner, noe som var perfekt for en lesehest som meg.

15. Hvis noen vil på en liten vandring i Losbarna og/eller Seterliv sin verden, hvor vil du anbefale at de begynner, og hva anbefaler du at de får sett? Er det noen vesentlige plasser eller bygg du føler de burde se da? 🙂

Losbarna: Ta en tur ut på Verdens ende og still deg ved siden av statuen av sjømannshustruen og se ut over sjøen. Gjerne en dag med blåst og regn. Da får du et inntrykk av hvordan livet må ha artet seg for dem som levde den gangen. Og kjør gjerne nedom Havna hotell og se om noe virker kjent.

Sjømannshustruen ved verdens ende.. (Bildet er fra no.tripadvisor.com)

 Seterliv: Om sommeren har Nes historielag noen flotte vandringer på Nesbyen, der man blir kjent med Gamle Nes. Her blir man tatt med til blant annet sorenskrivergården og en del andre steder som historien er blitt inspirert av. En tur til museet på Nesbyen kan også anbefales.

Fra Hallingdal Museum, Nesbyen. (Bildet er fra visitnorway.no)

 

16. Som vanlig avslutter jeg disse intervjuene med å spør om du har en oppskrift du vil dele med oss? 🙂

I begge seriene inntas det en del formkaker. Det tror jeg skyldes at forfatteren har særdeles gode barndomsminner når det gjelder slike kaker. Yndlingsoppskriften har jeg delt en gang før, men den er så god at jeg deler den igjen.Siden den stammer fra min oldemor, som var bondekone med stor ungeflokk, er det rause mål.

 

Oldemors aprikoskake

 

Til 3 formkakeformer

 

375 g tørkede aprikoser

375 g smør

7,5 dl sukker

3 toppede ts vaniljesukker

6 store egg

3 dl helmelk eller matfløte

12 dl hvetemel

3 toppede ts bakepulver

 

-Sett stekovnen på 165oC og smør 3 formkakeformer godt.
-Småhakk aprikosene.
-Rør smør, sukker og vaniljesukker hvitt.
-Rør inn egg og melk, og sikt i hvetemel og bakepulver.
-Rør til alt er glatt, og vend inn aprikosene.
-Fordel røren i formene, og stek kakene på nederste rille.
-Etter at kakene har stått i ovnen 1 time og 15 minutter, skrur du av varmen, og lar formene stå i ovnen i 10–15 minutter til. De ferdigstekten kakene hvelves ut av formene og avkjøles på rist. Holder seg lenge hvis de oppbevares i plast på et kjølig sted. Kan også fryses.

 


Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene mine, Dorthe 😀 Helt til slutt legger jeg ved et bilde av Dorthe og jeg, da vi møttes på treffet jeg hadde i Oslo, i regi av facebookgruppa mi Romanserier- Lev i en annen verden en stund 

Forfatterintervju med Salmund Kyvik

Salmund i skrivehjørnet sitt.

Denne gangen er det Salmund Kyvik som har fått tilsendt noen spørsmål fra meg. Tusen takk for fine svar, Salmund 🙂

Salmund har skrevet 4 romanserier som nå er komplette, han har skrevet Inga Torfinnsdatter, Kapteinens Datter, Mørketid og Nattlys.

1. Du har jo utgitt flere serier, kan du fortelle med egne ord hva Inga Torfinnsdatter, Kapteinens Datter, Mørketid og Nattlys handler om?

Jeg tar for meg seriene i den rekkefølgen de ble skrevet:

Inga Torfinnsdatter følger en jente/kvinne av den adelige Smørslekten. Handlingen er fra første halvdel av 1400-tallet, en urolig tid der bl.a. Bergen ble utsatt for flere angrep av nordtyske sjørøvere. Handlingen starter i Bergen og flytter seg over til Østlandet. Moren vil at hun skal giftes bort til Halvdan Kvite, en eldre mann med dårlig rykte, men han er rik. Inga har helt andre planer, i all hemmelighet treffer hun Torgeir … I bakgrunnen foregår et storpolitisk spill om kongemakten i Norden, og de nordtyske sjørøverne «vitalinerne» er en viktig brikke i dette spillet. At Inga blir beskyldt for å drive svartekunster, gjør ikke situasjonen lettere for henne … 

Serien er på 8 bøker og kom ut i 2007 – 08. Nå finnes den også som e-bøker og som lydbøker (Cappelen/Damm). Første bok kommer ut på Storytel 19. juli, og deretter kommer de neste til strømming fortløpende, den 19. i hver måned.

Kapteinens datter forteller historien til Ingrid Olsen fra Arendal. Som ungjente forelsker hun seg i husmannsgutten Martin, men moren har helt andre planer og dels lurer, dels tvinger henne inn i ekteskap med Olav Reinertsen, eneste sønn av en rik Arendalsreder. Olav er en tyrann som ikke viker tilbake for noe, men Ingrid har ikke glemt sin ungdomskjæreste…

Napoleonskrigene ute i Europa er et bakgrunnsteppe for handlingen, med bl. a. engelskmennenes angrep på København. Handlingen foregår på Hisøy utenfor Arendal, i Arendal, i Christiania og i København.

Denne serien er også på 8 bøker og kom ut 2011/12. Nå finnes den både som e-bøker og lydbøker. Det er jeg som har lest den inn, og hele serien ligger ute til strømming på Fabel.

Mørketid forteller historien til familien Henriksen på Bekkelagshøgda rett utenfor Oslo fra våren 1939 og fram til høsten 1945. Med krigen som bakteppe følger foreldrene og hver av de tre søsknene slår inn på ulike veier gjennom den vanskelige tiden. Serien har flere parallelle historier og følger bl.a. også en jødisk familie fra Nordstrand, en jødisk mor fra Hamburg og en engelsk flyger … 

Serien er på 18 bøker og finnes også som e-bøker. Foreløpig er de første 5 bøkene i serien er lest inn som lydbøker av Yngvild Grotmol (som i år er innstilt til Amandaprisen). De tre første av disse ligger nå ute til strømming på Fabel.

Nattlys forteller historien om Lillian og Mads og gir et bilde av forbudstiden i Norge. Hun er oppvokst først på et barnehjem og deretter som fosterbarn på et småbruk utenfor Horten. Han ble sendt ut til det beryktede skolehjemmet på Bastøy da han var liten guttunge og måtte bli der til han fylte 18. fordi han var sulten og hadde stjålet en kake hos en baker. Som voksne må de klare seg som best de kan: Hun som hushjelp hos en rik familie på Frogner i Kristiania, mens han kommer inn i spritsmuglermiljøet i hovedstaden …

En liten kuriositet i forbindelse med Kapteinens datter: I papirbøkene/e-bøkene ligger det en «liten» feil som i en senere bok ville ha fått avgjørende betydning for handlingen. Meningen var nemlig at serien skulle bli på mer enn 8 bøker, men Aller forlag la virksomheten ned, og jeg måtte skrive en serieavslutning i bok 8. I lydbokserien har jeg rettet opp feilen – som er meningsløs uten den tenkte fortsettelsen. Hvis noen av leserne kan finne feilen, tror jeg jammen at vedkommende fortjener en signert bok. Hvis det blir flere, må jeg trekke, hvis jeg ikke finner ut hvem som kom først!  

2. På Kapteinens Datter er det ikke bare du som står som forfatter, kan du fortelle litt om hvorfor du og din kone står som forfattere sammen? 🙂

På Kapteinens datter står også min kone som forfatter. I Aller forlag var de skeptiske til bare å ha et mannsnavn på bokomslaget. Forlagssjefen bad innstendig min kone om ikke han kunne sette inn hennes navn som «medforfatter», selv om hun ikke hadde skrevet et ord av innholdet … 

3. Har du blitt inspirert av «ekte» folk da du skrev noen av seriene dine? Hvem?

Jeg har selvsagt blitt inspirert av «ekte» folk i skrivingen, og i alle de fire seriene har jeg en blanding av historiske oppdiktede personer. I skildringene fra Grini og Kirkenes i Mørketid, tenkte jeg på faren min som ble arrestert og sendt dit under krigen.

4. Siste bok i Nattlys har jo kommet ut i hyllene nå, skriver du på noe nytt?

Selvsagt skriver jeg på noe nytt – men det er for tidlig å røpe noe om det. I mellomtiden skriver jeg også noen noveller for Hjemmet, Norsk Ukeblad og Familien.

5. Kan du fortelle litt om tiden da du fikk beskjed om at forlaget ville gi ut den første serien din? Hva tenkte du da du fikk beskjeden? Hvem var det du delte den gode nyheten med først?

I manuskriptet til førsteboka i Inga Torfinnsdatter hadde jeg en mannlig hovedperson første gang jeg sendte inn til forlag. Og fikk dundrende avslag der begrunnelsen bl.a. var at ingen ville lese en slik bok uten at en kvinne var hovedperson! Jeg skrev om og foretok et raskt kjønnsskifte på hovedpersonen og sendte inn til Cappelen forlag rett før juleferien. Da jeg kom hjem fra jobb (i skolen) en av de første dagene etter nyttår, fikk jeg beskjed om at forlaget hadde ringt og ville ha et møte med meg. Jeg var i syvende himmel, og førsteboka i serien kom ut på forsommeren samme år. Jeg tror at jeg fortalte nyheten til alle jeg kjente.

6. Hadde du sendt inn manus før også? Eller var det første gang du sendte inn?

Selvfølgelig hadde jeg sendt inn manus før – flere ganger. Jeg tror de fleste forfattere har fått en del avslag før de endelig har sluppet gjennom nåløyet.

7. Fortell gjerne litt om hvordan en vanlig dag hos deg med skriving var/er 🙂 hvordan legger du opp arbeidet med manuset?

Jeg skriver omtrent hver dag. Det blir en slags livsstil. For å holde koken har jeg som mål om å skrive minst 1000 ord om dagen, enten på bok eller novelle – eller på helt nye prosjekter. Den beste tiden min når det gjelder skriving, er tidlig på dagen. Som regel sitter jeg ved pc’n mellom halv ni og frem til lunsj. Da spiser jeg litt, går meg en god tur og gjør unna eventuelle ærender i samme slengen, før jeg ender opp foran pc’n igjen.

Hvordan jeg legger opp manusarbeidet: Først og fremst er det viktig å holde tråden. Jeg lager meg liste over personene med utseende og personlighetstrekk, og jeg lager korte sammendrag av hvert kapittel slik at jeg hele tiden kan gå tilbake og se etter løse tråder som må nøstes opp. En serie er en såpass «stor» fortelling at det gjelder å ha tungen noenlunde rett i munnen. Når jeg begynner på et nytt prosjekt, må jeg først sette meg nøye inn i tiden, deretter i de viktigste personene, og endelig også i miljøet eller de ulike miljøene som jeg vil prøve å få fram. På den måten skaper en del av historien seg selv: Hvordan vil den eller den personen reagere i situasjonen jeg lar dem havne i?

8. Hva var grunnen til at du valgte å skrive romanserier, i stedet for en enkeltstående roman f eks? Kunne du tenke deg å skrive en enkeltstående bok i en annen sjanger? Hvilken?

For meg er det ikke noe avgjørende skille mellom en romanserie eller en enkeltstående roman. Det jeg ønsker er å fortelle en historie, og det kan gjøres i mange formater. At jeg har havnet inn på serieromanen, er i grunnen ganske tilfeldig. Men jeg trives med det, og er først og fremst opptatt av at jeg får fortalt løgnhistoriene mine. En serieroman er ikke annet enn en lang roman som er oppdelt i flere deler …

Derfor kunne jeg godt tenke med å skrive enkeltstående bøker også – i flere sjangre. Kanskje krim?

9. Har du kombinert en annen jobb med skriving, eller har du kun hatt sjans til å jobbe med skrivingen?

Da jeg skrev Inga Torfinnsdatter og Kapteinenes datter, hadde jeg full lærerjobb i skolen. Det fortsatte jeg med til jeg var omtrent halvveis i Mørketid. Siden har jeg «bare» skrevet, som om det ikke er fulltids jobb i seg selv …

10. Har du en favorittserie av dine egne serier? Er det en du er mer fornøyd med enn de andre? 🙂

Favorittserien min blant egne serier, er som regel den jeg holder på med akkurat nå! Jeg går så opp i historien og personene underveis at det nesten må bli sånn.

11. Har du lest noen romanserier selv? Og har du en favoritt i så fall?

Jeg har aldri fått tid til å lese en hel romanserie, bare enkeltstående bøker fra andre. Jeg har mange dyktige kolleger der ute.

12. Det er ikke akkurat for mange mannlige romanserieforfattere, merker du noe til at folk/media reagerer på at du er romanserieforfatter i et litt kvinnedominert yrke? :)

Jeg er heldigvis ikke alene om å være mannlig serieforfatter. Jeg har jobbet mange år som lærer på ungdomskolen, og der har det vært (minst) like kvinnedominert. 

13. Hva er ditt beste tips til de som sitter og ønsker at de skal få gitt ut en romanserie en dag?

Mitt beste tips til de som sitter med ønske om å bli serieforfatter, eller forfatter i det hele tatt: Les bøker og skriv! Framfor alt skriv! Finn deg en epoke du har lyst til å skrive om, og begynn å dikte opp personer som kan passe inn i den tiden. Bruk mye tid på research – og vær framfor alt litt sta! Mye og hardt arbeid er det eneste som kan føre fram, og du må tåle mange nederlag underveis.

Kommer du dit, så må du ikke tro at du blir rik av det! Det er også noe du må tåle …

14. Som vanlig avslutter jeg et intervju med å spør om en oppskrift. Har du en oppskrift du vil dele med leserne? Enter en middag/dessert/bakst/leskedrikk?

Jeg har en oppskrift på god likør som passer godt til smuglingen i Nattlys: 

Likør 44:

Én hel god og uskrelt appelsin. Vask den og stikk 44 hull i den med gaffel.

Dytt den ned i et Norgesglass sammen med 44 hele kaffebønner og 44 sukkerbiter. 1 vaniljestang.

Hell over 44% sprit til det dekker appelsinen.

La det trekke i 44 dager før du siler av. Lagre i ytterligere 44 dager.

Ferdig og nyt!

———————————–

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmål, Salmund 🙂 Må avslutte dette intervjuet med et bilde av oss to, tatt i Oslo da jeg hadde det første treffet i regi av fb gruppa mi, «Romanserier-Lev i en annen verden en stund « 😀 Det var en flott dag, kjempe kjekt å få hilst på deg da, og på treff senere også!

107593662_609710859750267_670235035556336907_n

Forfatterintervju med Stine S. Samuelsen

Denne gangen er det forfatter Stine S. Samuelsen som har svart på noen spørsmål 🙂 Stine debuterte med sin romanserie «Forglem meg ei», som er en miniserie på 8 bøker. Jeg har selv anmeldt førsteboka i denne serien, og den kan du lese HER om du vil 🙂

Stine har gitt veldig flotte svar på spørsmålene mine, og dette ble et veldig interresant intervju, hvor man blir bedre kjent med Stine. Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene, Stine 😀 Bildene i dette intervjuet,er det Stine selv som har sendt meg. Takk for flotte bilder!

  1. Kan du fortelle med egne ord hva Forglem meg ei handler om?

Forglem meg ei er en serie på åtte bøker. Den handler om Laura. Hun er gift med Anders og sammen venter de barn. De har fått bygd seg ei lita stue i Orrviken på svenskesiden av Idefjorden/Ringdalsfjorden, ikke langt fra Svinesund. Anders er stenhugger og arbeider sammen med tvillingbroren, Sigvart. Når de er vekke på arbeid, har Laura har godt selskap i den eldre naboen i vika, Ville – og hun blir kjent med den kloke fødekona Augusta. Ei ung presteenke dukker også opp, og ryktene sier at hun tok livet av mannen sin.

Alt ligger til rette for et langt og lykkelig ekteskap mellom Laura og Anders, men skjebnen vil det dessverre helt annerledes. I løpet av noen få timer en dramatisk kveld blir Lauras liv endret for alltid.

  1. Hva var det som inspirerte deg til å skrive Forglem meg ei?

Jeg var så heldig å ha hytte i Orrviken i Ringdalsfjorden i noen år. Når jeg var der, så ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å bo slik ensomt til på 1800-tallet. Hvem hadde levd i Orrviken? Jeg er over gjennomsnittlig glad i lokalhistorie, så jeg begynte å lese i gamle kirkebøker, snakke med lokalhistorikere på Svinesund og i Halden – og dukke ned i historisk lokallitteratur. Jeg fant navnet på mange personer som hadde levd i vika, men Laura er diktet helt etter mitt eget hode. Området rundt fjorden er kjent for granitt og mang en stenhugger har arbeidet i området. Det var derfor naturlig å ta utgangspunkt i dette. Og da Norske serier utlyste en skrivekonkurranse «Din mors historie» sommeren 2013, begynte jeg endelig å skrive på Lauras historie. Jeg kalte teksten Kvinnene ved Iddefjorden. Det ble mitt bidrag i konkurransen.

  1. Har du blitt inspirert av «ekte» folk da du skrev serien? Hvem?

Jeg har nok ikke brukt noen jeg kjenner som bakgrunn for karakterene mine, men det er klart at ting jeg opplever eller folk jeg møter plutselig kan gi inspirasjon til en replikk eller en scene. I Forglem meg ei er det en historie som er hentet fra en bekjent av meg. Han fortalte en gang noe skikkelig trist om bestefaren. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg fikk lov til å låne historien og bruke den. Så når Ville endelig forteller Laura hvorfor han ikke vil ha barn og hvorfor han er så opptatt av at unger skal tas godt vare på, så er grunnen den samme som min venns bestefar så forferdelig opplevde.

Historien om den siste kvinnen som ble dømt til døden i Norge, Sofia Johannesdotter, er også hentet fra virkeligheten. Jeg ble fascinert av den svenske giftmordersken da jeg leste om henne, og måtte flette historien inn i handlingen. En grusom sak. Hun ble henrettet ved halshugging i Frederikshald i 1876.

Noe annet som virkelig inspirerer meg, er hvordan det var å være kvinne i gamle dager. Jeg liker best å skrive om slutten av 1800-tallet hvor kvinnene begynner «å våkne litt til liv» og noen i samfunnet begynner å se at kvinner kan være mer selvstendige vesener. I Forglem meg ei har jeg derfor flettet inn at Laura leser Ibsens Et dukkehjem – et skuespill som var helt nytt den gangen.

  1. Holder du på med noe nytt? Får vi snart lest noe nytt fra deg? 🙂

Jeg skrev ei novelle til «Julestemning 2019». Det var en fin erfaring. Ellers så synes jeg det var veldig artig å skrive en romanserie, så håpet er at det skal bli en til – en gang i framtida. Jeg er så vidt i gang og har funnet sted og fått på plass de fleste personene. I mellomtiden gleder jeg meg over at hele Forglem meg ei er ferdig lest inn av forfatterkollega Christin Grilstad Prøis og lanseres på Storytel seinere i år.

  1. Kan du fortelle litt om tiden da du fikk beskjed om at forlaget ville gi ut serien din? Hvem var det du delte den gode nyheten med først? Hva tenkte du da du fikk beskjeden?

Da jeg fikk melding om at Cappelen Damm ville inngå en intensjonsavtale med meg, var jeg på et kurs med den tidligere jobben min. Jeg sjekket e-posten min og så det var kommet tilbakemelding på skrivekonkurransen. Selvfølgelig måtte jeg lese med en gang! Jeg hadde ikke vunnet, men i brevet sto det mange godord om skrivinga mi, at jeg var blant topp tre og det lå ved et tilbud om en intensjonsavtale. Det var like bra som å vinne. Det var vanskelig å sitte stille på kurs når jeg fikk en slik gladnyhet. Jeg måtte dele det med sjefen min som satt ved siden av meg. Han ble kjempeglad på mine vegne. Jeg var ikke i tvil om at jeg ville inngå en intensjonsavtale med Cappelen Damm. Med en slik avtale stiller forlaget opp med konsulent/redaktør – og målet er kontrakt og utgivelse. Forlaget har veldig flinke folk i underholdningsavdelingen, og de er dyktige veiledere. Jeg skrev bok 1 og begynnelsen på bok 2 før vi skrev kontrakt om utgivelse. Forlaget ville gjerne se at jeg klarte å skrive med enn en bok, og at jeg fikk til overgangen mellom to bøker.

Jeg fortalte det også til familien min, men ellers sa jeg ikke mye om det før jeg var kommet langt ut i skriveprosjektet. Da var jeg helt sikker på at serien ville bli utgitt. Det var litt underlig å fortelle folk at jeg nå var blitt forfatter. Jeg er og var jo fremdeles akkurat den samme Stine som alltid, men nå fikk jeg også en ny merkelapp, en ny identitet.

  1. Hadde du sendt inn manus før også? Eller var det første gang du sendte inn?

Det var første gangen jeg sendte inn noe. Jeg er skikkelig ydmyk og stolt over at Cappelen Damm var interessert i det aller første jeg skrev.

  1. Fortell gjerne litt om hvordan en vanlig dag hos deg med skriving var/er 🙂 hvordan la du opp arbeidet med manuset?

Jeg skulle ønske jeg klarte å være mer strukturert. Hadde jeg ikke hatt en annen jobb ved siden av, så hadde jeg kanskje fått til det. Da jeg skrev Forglem meg ei, hadde jeg fremdeles barn som bodde hjemme. Jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev mens de var rundt meg med støy og spørsmål. Mye av serien er skrevet på kvelder og nattestid i helger, hjemme og på hytta jeg hadde.

Nå er det ingen unger som bor hjemme lenger. Målet er å få mer tid til å skrive. Etter jeg flyttet til Feiring, sitter jeg i spisestua og jobber, Det er et godt skrivested for meg. Jeg prøver å få til en skriveøkt hver ettermiddag/kveld, men det er ikke alltid jeg lykkes med det. Jeg står som regel litt tidlig opp i helgene og har en rolig skrivestund. Når det er fint vær, vil jeg helst være ute. Jeg har prøvd å sitte ute i sola og skrive, men det er ikke så lett. Regnvær er ypperlig inneskrivevær!

Fordelen med serieroman er at innholdet ikke går ut på dato. Det har derfor ingen hast å bli ferdig for meg som ikke må levere på deadline. Jeg kan ikke klare å skrive ny bok hver andre/tredje måned som mange serieforfattere gjør, så for meg må alle bøkene stort sett være ferdigskrevet før utgivelse. Da jeg skrev Forglem meg ei, hadde jeg en skrivestopp i halvannet år. Livet var skikkelig dritt, og jeg hadde mer enn nok med å ha hodet opp og beina ned. Jeg hadde null kapasitet til å skrive og det jeg hadde av energi gikk til ungene mine og jobb. Da var det godt at jeg ikke hadde en uferdig serie i salg.

  1. Hva var grunnen til at du valgte å skrive en romanserie, i stedet for en enkeltstående roman f eks?

Det er rett og slett fordi jeg liker den lange og sakte fortellingen, og det er det ikke plass til i en bok. Jeg har lenge visst at jeg har lyst til å skrive noe, men måtte finne det rette formatet først og den rette historien. Serieroman passer ypperlig til min skriving og det jeg vil formidle. Men en eller annen gang kunne jeg tenke meg å skrive en ungdomsroman. Det hadde jeg likt.

  1. Har du kombinert jobb med skriving, eller hadde du kun sjans til å jobbe med skriving?

Jeg kombinerer jobb og skriving. Det betyr at det er perioder hvor jeg ikke får skrevet noe som helst fordi det er mye å gjøre på jobb og i livet ellers. Da er det litt tungt å begynne å på igjen. Jeg må lese godt gjennom alt jeg har skrevet tidligere for å komme inn i handlingen igjen.

  1. Hvilke av dine karakterer i Forglem meg ei, føler du ligner mest på deg selv?

Jeg tror egentlig at ingen av karakterene i Forglem meg ei ligner særlig på meg. Kanskje har noen likevel noen egenskaper som jeg kan finne igjen i meg selv? Lauras nysgjerrighet, Villes taushet og Sigvarts fleiping. Jeg skulle gjerne kunne skrevet at Augusta hentet all klokskapen sin fra meg 🙂 Målet mitt er i alle fall å bli en klok, gammel dame.

  1. Hadde du lest noen andre romanserier før du selv fikk gitt ut serien din? Hadde/har du i så fall en favorittserie?

Jeg har ikke lest noen serie selv. Kanskje burde jeg gjort det, men jeg er veldig redd for å ende opp med å ubevisst kopiere fra en annen. Det har vært viktig for meg å finne min måte å skrive på, ikke etterligne andre. Da jeg begynte på Forglem meg ei, fikk jeg tilsendt en del førstebøker fra Cappelen Damm. Jeg har lest/skumlest en del av dem. Jeg har også lest litt av førsteboka i serien «Fredsår» (Bladkompaniet). Det er fordi jeg i mitt tidligere gifte liv var tanta til forfatteren 🙂

  1. Hvis noen ønsker å ta seg en tur i Forglem meg ei sin verden, hvor vil du anbefale at de går, og hva bør de se?

Skal du se Orrviken hvor handlingen i Forglem meg ei begynner, må du ut i båt. Den lille vika ligger på svenskesiden av Ringdalsfjorden (grensefjorden mellom Norge og Sverige) uten bilvei. Hvis du kjører ned til Isebakke utenfor Halden, kan du se rett over på Orrviken. De to gamle husene der har stått modell for Lauras og Villes stuer. Noe av handlingen foregår også på Svartejan og på Svinesund. Laura har og et par turer inn til Frederikshald, som nå er Halden. Hele grenseområdet er utrolig fint, særlig om sommeren. Ta deg en rusletur på brostenen i Halden og tenk på at det en gang var Norges største seilskuteby, gå ned til havna og tenk at det var akkurat her grenserytteren Laura treffer fortøyde tollbåten – og la det gå kaldt gjennom kroppen når du minnes at Sofia Johannesdotter fikk hodet skilt fra kroppen her i byen – med tusenvis av tilskuere som bivånet henrettelsen.

Her er Svartejan ringet inn i blått, og Orrviken er ringet inn i rødt

  1. Hva er dine best tips til de som ønsker å skrive en romanserie?

Gjør det! Bare begynn! Ikke tenk at du ikke kan klare det. Glem at det skal være mange bøker. Kos deg og skap din fortelling. Blir kjent med karakterene dine. La dem snakke med hverandre. Og: hvem er egentlig hovedpersonen din? Hvem skal være helten og hvem er det man betror seg til? Hvem skal skape vansker for hovedpersonen din? Hvor gamle er karakterene? Og ikke minst: hvor skal alt dette foregå? Jeg gjorde det litt tung for meg selv siden jeg ikke hadde en tydelig plan på hvor jeg skulle i handlingen. Men det gjorde også at jeg var veldig åpen for at handlingen levde sitt eget liv. For eksempel så dukket bare vandreren Karl-enøye opp av seg selv. Morsomt.

Du må og bruke masse tid på research. Det er viktig at de historiske rammene rundt fortellingen din er så korrekte som mulig. Det tar masse tid! Men du dumper også borti mye artig når du leser historiske kilder. Plutselig er det noen som gir inspirasjon til en scene i boka eller en ny person som skal inn i handlingen. Du finner også gode skriveråd på Cappelen Damms serieliv.no og sikkert også tilsvarende hos Bladkompaniet.

  1. Fortell gjerne litt om deg selv, hva har du jobbet med før f. Eks? Hva gjør du på fritiden for å koble av?

Jeg har vokst opp på Skedsmokorset, i det som nå heter Lillestrøm kommune. Da jeg gikk på videregående, var jeg sikkert på at jeg skulle bli jurist/advokat. Jeg skulle i hvert fall ikke bli lærer som foreldrene mine. Men etter å ha jobbet som lærervikar ved siden av jusstudiene, måtte jeg til slutt innrømme at skole var morsommere. Jeg begynte på lærerhøyskolen i Oslo og valgte norsk som hovedfag. Jeg har jobbet i videregående skole og i barneskolen, men det er ungdomsskolen som ligger mitt hjerte nærest. Etter mange år som lærer, tok jeg en master i skoleledelse på BI og jobbet som skoleleder i Lillestrøm i flere år. Så kjøpte jeg småbruk i fagre Feiring i Eidsvoll. Det ble litt langt å pendle til Lillestrøm, og heldigvis for meg var det en ledig stilling på skolen i Feiring. Så nå er jeg tilbake til lærerjobben og stortrives med det.

Jeg spilte flygelhorn, baryton og trombone i skolekorps i oppveksten, og begynte i storband da jeg ble ungdom. Nå blir det bare spilling hjemme når ingen hører meg. Jeg har mange instrumenter, men det er piano og trekkspill som jeg koser meg mest med. Men for ett år siden kjøpte jeg meg en lilla cello. Jeg har aldri spilt noe strengeinstrument før, med unntak av gitar, så her har jeg mye å lære. Jeg har kommet så langt at jeg kan stemme celloen og klimpre et par små sanger med fingrene. Ellers er jeg periodestrikker. Akkurat nå har jeg pause siden den ene skulderen min krangler med meg.

Jeg er ellers veldig glad i dyr. På småbruket har vi nå to border collier, tre katter, ti høner og en hane, noenogtjue sauer og en ubrukelig bukk, to store og to små hester. Dølahesten har akkurat fått føll, og i august kommer det forhåpentligvis en finsk lapphundvalp hit.

  1. Og til slutt, har du en oppskrift på noe mat/drikke/dessert som du kunne tenke deg å dele med leserne? 🙂

Jeg er glad i å lage mat og synes det er gøy å bake kaker. Det nærmer seg sesong for norske epler, og her skal du få verdens enkleste og beste eplekakeoppskrift. Jeg har prøvd mange ulike eplekakeoppskrifter, men nå har jeg sluttet å prøve ut nye. Den er ubestridt best den jeg fikk på barneskolen. Saftig og god!

Eplekake fra skolekjøkkenet på Åsenhagen skole.

100 g smør

2 dl sukker

1 egg

4 dl hvetemel

2 ts bakepulver

1 ½ dl melk

6 epler

2 ss sukker

1 ts kanel

Lag deigen som røredeig (smelt smør og bland alt sammen for hånd i en bolle). Fyll røra i en rund form (bakepapir i bunn og smør med smeltet smør inni formen). Skrell og rasp eplene og fordel over kaken (trykk lett nedi). Strø sukker og kanel over.

Stek på nederste rille, 200° i ca 45 min. Sikt melis før kaken skal serveres.

Forfatterintervju med Jeanette Semb

Denne gangen er det forfatter Jeanette Semb som har svart på noen spørsmål. 🙂 Jeanette skriver for tiden på serien Skjærgårdsliv, men denne er snart slutt nå, og  hun skriver nå på nye prosjekter, hun forteller mer om dette i intervjuet under her 😀 Tidligere har Jeanette gitt ut serien Solgård, dette var debutserien hennes. Tusen takk til Jeanette for flotte svar på spørsmålene mine, og takk for flotte bilder 🙂

 

Kan du beskrive med egne ord hva Solgård og Skjærgårdsliv handler om?

 

I Solgård er handlingen lagt til Trondheim i 1892. Hovedpersonen Helene Berg, er oppvokst på en staselig gård på Røros. Da faren hennes dør, overtar onkelen både hus og formue, fordi faren har spilt bort både gård og grunn. Helene må derfor ut og søke jobb, og havner i Trondheim, hos en rik skipsrederfamilie på herregården Solgård. Der møter hun de to tiltrekkende brødrene Lars og Andreas, og deres søster Solveig, som har mistet forstanden da ektemannen døde. En ulykke som ingen snakker om. Helene bekymrer seg for at fortiden hennes skal bli kjent, samtidig som det viser seg at Solgård har sine egne hemmeligheter.

 

Skjærgårdsliv er lagt til Drøbak, i 1909. Søstrene Josefine og Martine kommer for å bo hos tante Tulla etter å ha blitt foreldreløse. I Drøbak Strandhotell, som er naboen til tantens hus, finnes det et rom som ikke leies ut til gjester. Her ble nemlig en kvinne brutalt drept, og det blir sagt at kvinnene som går inn på rom 11, aldri kommer ut igjen … Etter hvert viser det seg at kvinnen på rom 11, står søstrene Josefine og Martine nærmere enn de skulle tro. Og at drapsmannen befinner seg i deres bekjentskapskrets.

 

 

 

Hvordan ble seriene Solgård og Skjærgådsliv til? Hva var det som startet fantasien din? Hvor lenge bar du på ideen til seriene, før de var en realitet?

Da jeg begynte å skrive på Solgård, het serien egentlig Emma kremmerdatter, og handlingen var lagt til Drøbak. Men så utlyste Schibsted en romankonkurranse, lurer på om det var i 2008? De ville ha inn manus der handlingen skulle ligge i Trondheim. Jeg bestemte meg for å delta i konkurransen, og begynte egentlig med ganske blanke ark, bortsett fra at jeg tok med meg en del scener fra Emma kremmerdatter til det nye universet Solgård. Jeg er oppvokst på Tynset, og Trondheim er nærmeste by. Jeg var der mye som barn, og det føltes fint å kunne skrive en serie derfra. Jeg endret en god del på manuset, og jeg skrev inn en skipsrederfamilie som drev Hurtigrutra. Min mormor som jeg sto veldig nær, vokste opp på et sted som het Solgård på Hamar, og det var det som inspirerte meg til navnet på serien. Jeg sendte for øvrig aldri inn manuset til Schibsteds romankonkurranse, men valgte å gi det ut på Aller Forlag i stedet 🙂

 

Med Skjærgårdsliv, så var det naturlig at jeg la handlingen til Drøbak i og med at jeg har bodd her siden 1997. Jeg gikk mye rundt i Drøbak og lot meg inspirere. Drøbak er en koselig liten by, med et hyggelig sentrum, med mye gammel og ærverdig bebyggelse. En dag som jeg gikk en tur i Badeparken, tenkte jeg at her, akkurat her skal jeg legge et hotell. Drøbak Strandhotell, skal det hete, og hotellet jeg skal skrive om, skal bære på en grusom historie. Det ble den spede begynnelse på en serie som skulle bli lengre enn jeg trodde. Men jeg hadde så mye å fortelle om, det kom så mange historier til meg som jeg bare måtte få fortalt.

 

 

Har du sendt inn mange manus og fått avslag, eller var det full klaff på første forsøk?

Det første seriemanuset Emma kremmerdatter, sendte jeg inn til en romankonkurranse i 2007, tror jeg det var. Jeg kom ikke videre. I begynnelsen av 20-årene, sendte jeg inn den ene novellen etter den andre til ukebladene, de aller fleste kom i retur, kun noen få ble kjøpt inn. Da jeg fikk den første romanen på trykk i Allers i 2007, Sommeren på Solstad, var det et gjennombrudd i drømmen om å bli forfatter. Jeg hadde hatt denne drømmen siden jeg var barn, men det har vært mange avslag, og mange nedturer. Men først da denne romanen bli innkjøpt, skjønte jeg at jeg kunne klare det. Det var en utrolig deilig følelse. For det gjelder å ikke gi seg, det å skulle bli forfatter, er hardt arbeid. Man må tåle refusjoner, de aller fleste kjente og etablerte forfattere har blitt refusert. Ikke bare en gang, men mange.

 

Hvem av dine karakterer, synes du ligner mest på deg selv?

Et vanskelig spørsmål. På en måte ligner kanskje Josefine Jørgensen i Skjærgårdsliv mest på meg. Hun kan være litt bekymret av seg, litt hønemor, og det er jeg også. Jeg bekymrer meg for mye, på vinteren sier jeg til barna før de går ut døra, at det kan være glatt ute, og at de må holde seg på beina. Og hver eneste gang jeg går ned en trapp, så er jeg veldig bevist på at jeg skal holde meg på beina, ikke snuble og falle. Mye kan skje i en trapp! 🙂 Det er litt komisk, men dette med trapper og redselen for dem, har jeg hatt siden jeg var liten og selv ramlet ned trappa da jeg var rundt fem år. Jeg måtte på sykehuset og sy, og jeg oppfattet det nok som dramatisk. At jeg holdt på å bli drept av en karusell to år senere, er en annen historie, men kanskje det allerede var da jeg var barn, at denne forsiktigheten grodde frem i meg. Jeg har alltid dette føre-var-prinsippet. Men når det er sagt, så er jeg også veldig positiv, og en veldig glad person. Positiv, glad og litt sånn småbekymret er nok en riktig karakteristikk av meg, og kanskje også av Josefine 🙂

 

 

Har du noen gang brukt personer fra ditt liv, som inspirasjon til en eller flere av karakterene dine? Familie, venner, andre forfattere eller lesere f. Eks?

Både ja og nei. Det har vært viktig for meg å skape mine egne karakterer. Men Tulla Eriksen i Skjærgårdsliv, har jeg faktisk hentet inspirasjonen til, fra en norsk kjent skuespiller. Og så må jeg innrømme at Sverre Andresen i Solgård, han er inspirert av en kjent norsk tv-profil som jeg jobbet sammen med. Han døde dessverre for noen år siden.

 

Skjærgårdsliv nærmer seg jo slutten nå, tenker du å skrive en ny romanserie? Eller tenker du å gå over til Krim?

Planen er at jeg skal skrive en miniserie for Cappelen Damm. Jeg har vist frem ideen, og deler av begynnelsen på første boken i serien. Jeg elsker å skrive serier, den sjangeren ligger så naturlig for meg, og jeg kan være kreativ og virkelig få brukt fantasien min. Og det å både skrive bøker proppfulle av romantikk og kjærlighet, men også med spenning og driv, passer meg glimrende. Men jeg kommer også til å skrive krim. Jeg har en krimbok, som skal ut på markedet i år, eller til neste år. Det er første boken i det jeg ser for meg skal bli en krimserie.

Jeanette med sin bok, «Øyenvitne». Krim fra Hvaler

 

 

Fortell gjerne om øyeblikket du fikk vite at forlaget ville snakke mer med deg da du hadde sendt inn manuset til Solgård, og forlaget kanskje ville gi ut serien din. Hvilke tanker føyk gjennom hodet ditt det øyeblikket?

Solgård sendte jeg inn til tre forlag. Jeg sendte først inn en mail fra det ene forlaget, som fortalte at nåløyet var veldig lite, men at jo, jeg kunne jo godt sende inn manuset. Bare noen dager senere, fikk jeg en mail om at forlaget gjerne ville ha et møte med meg. Og rett etter det, fikk jeg mail fra forlag nummer to, om at de var interessert i manuset mitt. Jeg var hoppende glad naturligvis, endelig, samtidig som det var utrolig kjipt å skulle si nei til to av forlagene. Det ble altså Aller Forlag som ga ut Solgård.

Jeg kan gjerne si litt kort om Skjærgårdsliv også. Jeg kontaktet etter hvert Bjørg Rygh Larsen i Cappelen Damm, og håpet at jeg ikke hadde brent noen broer der. Jeg fikk verdens hyggeligste svar tilbake, og ikke lenge etter var jeg på møte hos dem. Jeg var nervøs, og spent, men ble veldig godt tatt imot. De tente på ideen Skjærgårdsliv med det samme. Å komme til Cappelen Damm, var som å komme hjem, og jeg kan ikke få fullrost det forlaget, og serieavdelingen nok. Det er virkelig godt å være serieforfatter der.

 


Hadde du lest noen romanserier før du begynte å skrive dem selv? Isåfall: hvilke? Og har du en favoritt?

Jeg har faktisk aldri lest en hel romanserie, men jeg har lest mange enkeltstående bøker i en romanserie. Og jeg har lest veldig mange førstebøker. Det finnes så mange dyktige serieforfattere der ute, at det er vanskelig å trekke frem en. Hvis jeg skal trekke frem en serieforfatter som inspirerte meg veldig, så var det Trine Angelsen. Hun var blitt refusert 35 ganger tror jeg, og hun ga seg aldri. Jeg kontaktet henne på mail, og hun var verdens hyggeligste, det var så motiverende for meg, og betydde så mye.

Jeg har i det hele tatt lest mange bøker fra jeg var barn. Det gikk mye i Hardy-guttene, og Nancy Drew. Alle Evi Bøgenæs bøkene selvsagt, og etter hvert gikk jeg over på Agathe Christie. Nå leser jeg for det meste krim, for å få denne sjangeren under huden, men favorittbøkene mine er bøkene til Kate Morten og Lucinda Riley. Jeg håper at jeg en gang i fremtiden skal bli en så dyktig forfatter, at jeg kan skrive slike bøker.

 

Hva er ditt beste tips til noen som ønsker å bli forfatter/serieromanforfatter?

Mitt beste tips til deg som vil bli forfatter, er følgende: Ikke gi opp. Har du en drøm om å skrive, og bli forfatter, så må du jobbe for det. Det er hardt arbeid, men hvis du vil det nok, så får du det til! For det handler om vilje. Jeg hadde aldri greid å bli forfatter, om jeg ikke hadde villet det nok. Helt fra jeg gikk på barneskolen, og drømmen om å bli forfatter, ble tent, har jeg jobbet hardt for å få det til. Da jeg var 33 år, og hadde tre barn i barnehagen, og pendlet inn til jobben min i Oslo, var jeg super frustrert over at jeg fortsatt ikke hadde kommet så langt mht. denne drømmen min. Jeg var en travel småbarnsmor, og hadde vanskelig for å finne tid til skriving. Men så en dag, bestemte jeg meg for å stå opp 1 ½ time tidligere hver eneste dag for å skrive. Og det var altså slik min forfatterdrøm gikk i oppfyllelse. Hvis du setter av plass til å skrive en bokside hver eneste dag, ja så blir det jo på en måte en hel bok i løpet av et år. Ikke gi opp, avslag er som sagt normalt, men til slutt blir du antatt. Om du vil det nok! 🙂 Masse lykke til!

 

Forfatterintervju med Anne Marie Stamnestrø

På tide med et nytt forfatterintervju, og denne gangen har jeg sendt av gårde noen spørsmål til Anne Marie Stamnestrø, som debuterte i 2017 med romanserien Morgensol. Morgensol ble på 12 bøker.
Jeg skrev en anmeldelse av bok 1 da den kom ut, og den finner du HER om du vil lese den 🙂

Fotoet har jeg fått låne av Anne Marie. Et nydelig bilde av Anne Marie i en laiv rolle som en fin dame fra 1790-tallet.

Les mer «Forfatterintervju med Anne Marie Stamnestrø»

Forfatterintervju med Pia Pedersen

Nok en forfatter har tatt seg tid til å svare på mine spørsmål, og denne gangen er det Pia Pedersen som er med på forfatterintervjuet mitt 🙂 Tusen takk Pia, for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene!

Pia Pedersen gir for tiden ut sin debutserie, Skjebnestier.  Skjebnestier utgis av Cappelen Damm, og det er pr i dag utgitt 10 bøker, men serien er enda ikke ferdig, og vi vet ikke hvor lang serien blir enda. 🙂

Så, over til spørsmålene 😀

 


Les mer «Forfatterintervju med Pia Pedersen»

Forfatterintervju med Kaja Nylund

Kaja Nylund debuterte med romanserien Rebekka i 2013. Allerede i 2015 ga Kaja ut enda en romanserie, serien heter Perlemor, og hun skrev dermed på 2 serier samtidig. Perlemor blir avsluttet snart, og blir på 32 bøker. Rebekka fortsetter litt til.

I 2017 ville jeg arrangere et lite boktreff i regi av FB gruppa mi Romanserier-Lev i en annen verden en stund ,og det ble litt større enn jeg hadde forventet siden begge forlagene bidro med så mye. Her fikk jeg og noen til i gruppa mi, møte flere av forfatterne fra begge forlag, og vi møtte forlagsfolk. Det var en stor dag for meg, og jeg er evig takknemlig for alle som dukket opp på det treffet. Det var første gang et slik boktreff ble arrangert for romanserielesere, og det har siden blitt en årlig tradisjon for de som er medlem i gruppa mi 🙂 Siden Oslo-treffet, har vi vært i både Bergen og Flekkefjord.
Da vi var i Oslo fikk jeg bl.a møte flotte Kaja Nylund. Jeg må nok innrømme at det at så mange bidro til å få denne dagen så perfekt, og at så mange forfattere dukket opp (det ble flere forfattere enn lesere på det treffet, hehe) gjorde meg litt starstruck, og jeg turte ikke snakke så mye med noen, hehe. 😉 Men for en flott helg det var!! Jeg fikk også møte Nina fra MinBokverden og Tone Loeng som kan så godt som alt det er å vite om romanserier 🙂 Fantastisk kveld!!

Fra boktreffet i Oslo. Kaja, Nina, meg og Tone. Foto : Mona Stornes

Les mer «Forfatterintervju med Kaja Nylund»

Forfatterintervju med Annikki Øvergård

Annikki Øvergård et er pseudonym for Annikki Torgersen og Jan Erik Øvergård. De har sammen utgitt romanserien Rosemalt, som nå er en komplett serie på 25 bøker, og for tiden utgir de nå romanserien Anna Fra Røros , som vi enda ikke vet hvor lang blir. Annikki Øvergård var så greie og svarte på noen spørsmål som jeg har sendt dem 🙂 Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på mine spørsmål 😉 setter stor pris på det.

Grunnen til at jeg stiller spørsmål til forfattere, er for at medlemmene i facebook gruppa mi Romanserier-Lev i en annen verden en stund , skal få bli litt bedre kjent med romanserienes forfattere og hverdagen deres 🙂

I dag var det altså Annikki Øvergård som tok seg tid til å svare på mine spørsmål.

 

Foto : Liv Grådal, Galleri Galåen

  1. Kan dere fortelle med egne ord fortelle hva Rosemalt og Anna fra Røros handler om?

Den første serien vår, Rosemalt, handler om Rebekka som er foreldreløs og har vokst opp sammen med bestemoren. Hennes store ønske er å bli malerinne, og hun møter en ny og vanskelig virkelighet da hun må begynne som tjenestepike på en storgård i Østerdalen i stedet. Vi røper vel ikke for mye, om vi sier at hun i løpet av serien får oppleve å oppfylle drømmen sin om å gå malerskole, og at hun vokser seg til å bli en sterk ung kvinne. Kjærligheten opplever hun i møtet med husmannssønnen Ulf, som bor på uhyggelige Gaupli. Serien utspiller seg i slutten av 1880-årene.

 

Anna er vokst opp i tradisjonen blant de mange sterke kvinnene på Røros, som går hjemme og tar ansvar for hus og hjem, med barn, fjøs og husdyr, mens mennene arbeider i gruva eller smeltehytta. Anna må tidlig ta ansvar på småbruket, der moren sykner hen i sorgen over tapet av Annas far. Selv møter Anna kjærligheten i den unge og litt troskyldige journalisten Johan, som kommer fra Kristiania for å arbeide på Røros. Men det er også en annen mann som får hjertet hennes til å banke litt ekstra, og det får store konsekvenser. Samtidig har hun en drøm å bli en dyktig smed. Denne serien er fra tiden rundt første verdenskrig.

 

  1. Har dere noen planer om å skrive romanserier alene, eller blir det Annikki Øvergård videre også hvis det kommer mer?

Vi føler nok at vi har fått til et samarbeid som fungerer så bra oss imellom, at vi foreløpig ikke har noen planer om å skrive noe hver for oss.

 

  1. Hvordan jobber dere når dere begge to skriver på samme serie? Fortell gjerne litt om hvordan en vanlig arbeidsdag hos dere er

Vi utvikler seriene sammen, diskuterer mye hvordan livene til personene vi skriver om skal utspille seg. Så er det Jan Erik som skriver det første utkastet til nye kapitler, før vi igjen diskuterer om det som er skrevet fungerer. Og da er arbeidet knapt påbegynt. Annikki går igjennom hvert utkast til en ny bok flere ganger, før det går til en konsulent eller redaktør for gjennomlesing og kommentarer. Når vi får manuset tilbake, er det Annikki som tar hovedansvaret for å rette opp og forbedre manuset, før det igjen går til forlaget. Men hele veien diskuterer vi og samarbeider, slik at vi begge skal kunne stå for det ferdige resultatet.

 

  1. Hva er deres største inspirasjon når dere skriver? Hva får ideene til å flomme, og fingrene til å fyke over tastaturet?

Å, det er nesten vanskelig å si. Det kan være så mye. En god bok vi har lest, med en spennende handling. En serie vi har fulgt med i på fjernsynet. Ting vi selv opplever, eller minner fra noe vi har opplevd før da vi var yngre. Men det viktigste er nok at vi begge er utstyrt med ganske livlig fantasi.

 

  1. Med så mye research dere gjør for disse romanseriene, er det noen historier dere husker veldig godt å ha lest om, som dere kan dele med oss?

 

Kanskje ikke noen spesiell historie som vi kommer på sånn i farten, men noe av det vi har lært og fått mange bevis på, er at opp gjennom historien så har det vært mange sterke, kloke og flittige kvinner, som kanskje ikke har fått fullt ut den ære og berømmelse de hadde fortjent.

 

  1. Hvorfor valgte dere å skrive en romanserie, og ikke en enkeltstående roman?

Du kan nok si at dette var litt tilfeldig. Da vi ble kjent med hverandre så viste deg seg ganske fort at vi begge hadde interesse for denne litteratursjangeren, og siden vi begge var glade både i å lese og å skrive, så fant vi ut at vi ville forsøke å skrive en serie sammen. Resultatet ble Rosemalt, et tema som passet fordi Annikki jo selv har malerutdanning, mens Jan Erik er vokst opp på en gård i Østerdalen.

 

  1. Etter å ha skrevet i hvert fall èn komplett serie, pluss èn som pågår nå, så må dere ha fått mange tilbakemeldinger i både aviser og av lesere, er det noen av disse som dere har følt har skilt seg litt ekstra ut?

Først og fremst er vi glade for alle de positive tilbakemeldingene fra veldig mange lesere. Ikke noe gleder oss mer enn å få høre at leserne har hatt gode opplevelser av å lese bøkene våre. Blant de litt pussige tilbakemeldingene, er det når vi får høre fra en av leserne våre at hun er mektig irritert fordi vi har tatt livet av en av bifigurene. Det viser jo hvor sterkt mange lesere engasjerer seg.

 

  1. Har dere noen gang brukt personer fra deres liv, som inspirasjon til en eller flere av karakterene deres? Familie, venner, andre forfattere, lesere?

Vi har nok brukt flere faktiske personer som rollemodeller, men tilpasset så de passer inn i historien. Jan Eriks oldefar var smed og spilte fele, så han er en modell for Annas bestefar, selv om det er ulikheter der også.

 

  1. Har dere en karakter hver, som dere føler minner veldig om dere selv?

Visse likheter finnes nok. Jan Erik begynte som ung journalist på Røros, i samme avishuset som vi har plassert Annas Johan i. Annikki har bidratt med mye av de samme drømmene om å male, som Rebekka i Rosemalt har. Men noen blåkopi av oss selv er ikke disse personene.

 

  1. Har dere alltid full fokus på den serien dere skriver på nå, eller sniker det seg inn litt inspirasjon til enda en romanserie av og til?

Vi har jo alltid noen nye ideer som vi snakker om, men hva det konkret blir til, er ikke alltid så godt å vite.

 

  1. Fortell gjerne litt om den tiden hvor dere fikk beskjed om at dere skulle få gi ut deres første romanserie, hvordan føltes det å få beskjeden?

Da telefonen kom om at forlaget ønsket å diskutere ideen til Rosemalt nærmere, for å gi oss en såkalt intensjonsavtale, var det jo som en drøm som gikk i oppfyllelse. Noe vi ikke helt hadde våget å håpe på, fordi det faktisk er så få som kommer gjennom dette trange nåløyet. I dag er vi glade for at vi den gangen ikke visste hvor mye hardt arbeide som lå foran oss.

 

  1. Har prosessen rundt det å få gitt ut en romanserie, vært slik dere forventet? Eller har det vært vanskeligere/lettere enn dere forestilte dere?

Først og fremst er det nok mye mer arbeide enn de fleste kan forstille seg. Alle manus skal gås igjennom, endres og forbedre, så mange ganger, og man må venne seg til å få tilbakemeldinger som ikke bare er positive. Vi er heldige som kan være to om dette arbeidet, som for de fleste forfattere er ganske ensomt og veldig krevende.

 

  1. Jeg vet Jan Erik har skrevet litt noveller under pseudonym før han ga ut romanserier, kan du fortelle litt om hva du har gitt ut før? Har Annikki skrevet/gitt ut noe før også?

Jan Erik hadde en del noveller på trykk i bladet Western tidlig på 1970-tallet. Dette var mens seriehelten Morgan Kane var som mest populær. Novellene ble skrevet før Jan Erik begynte som journalist, for da ble det ikke lenger så mye tid til å skrive annet enn avisartikler. Annikki har skrevet hele livet, og har også skrevet en hovedoppgave på universitetet, men ikke gitt ut noe før nå.

 

  1. Hva liker dere å gjøre for å koble av mellom skriveøktene?

Vi forsøker å komme oss ut, og nå som vi har fått leilighet på Røros, har vi skiløyper utenfor stuedøra som vi forsøker å benytte oss av gjennom hele vinteren. Ellers har vi stor glede av å lese, og å følge med på spennende serier på TV. God mat og et glass vin hører også med.

 

  1. Også til slutt. Det nærmer seg jul, og jeg lurer på om dere har en juleoppskrift dere vil dele med oss?

Vi har jo en oppskrift på tradisjonsmat i hver bok av Anna fra Røros, og alle oppskriftene ligger på nettsidene www.ingeborganna.no. Skal vi plukke ut en oppskrift som er enkel og rask å lage og som kan passe i disse førjulstider, så må det bli julekake:

 

Du trenger (til 2 kaker):

125 g smør

5 dl helmelk

1 pakke gjær

125 g sukker

1 ts malt kardemomme

1 kg hvetemel

150 g rosiner

1 egg til pensling

 

Slik gjør du:

Smelt smøret og bland i melken, varmes til cirka 35 grader. Rør gjæren ut i den lunkne blandingen. Bruker du tørrgjær blandes den i melet. Elt melet med sukker og kardemomme, tilsett væsken. Deigen skal være blank og smidig, og den skal slippe bollen.

Hev i bollen til deigen er dobbelt så stor, ca. 40 minutter.

Sett stekeovnen på 175 °C. Finn fram en stekeplate dekket med bakepapir, alternativt to godt smurte brødformer som rommer hver seg ca. 2 liter. Vi bruker silikonform, da slipper du å smøre.

Legg deigen på bordet og del i to. Fordel rosinene, rull sammen og elt til en stor rund kake, eller til et avlangt brød som passer i formen. Husk at brødet skal ha plass til å heve i formen. Sett brødene til heving i 30-40 minutter.

Visp sammen egget og pensle kakene. Stek nederst i ovnen til de er gjennomstekte, et godt tips her er å sjekke kjernetemperaturen med termometer, den skal være ca. 95 grader. Hvor lang tid dette tar er avhengig av stekeovnen, vi lot baksten stå i 60 min.

Avkjøl på rist. Julekake smaker ekstra godt med smør og brunost på.

 

Dette bildet er tatt i Sleggveien på Røros, en av de meste fotograferte gatene, men her sett fra en litt uvanlig vinkel.
Foto : Liv Grådal, Galleri Galåen

Tusen takk for flotte svar, og takk for en flott oppskrift! Den må testes ut!