Denne ganger er det Elisabeth Hammer sin nye serie, Frostrose, jeg vil skrive om.

Elisabeth Hammer har skrevet en av mine favoritter, nemlig Skumringstid. Så når Skumringstid var slutt, var jeg glad det skulle komme en ny serie fra Elisabeth rett etterpå 🙂 Det var ikke tvil om at jeg skulle begynne å lese Frostrose, for Elisabeth Hammer skriver så utrolig bra!

Frostrose har handling fra Vestfold, året er 1877. Adeline bor på barnehjem. Hun får for lite mat, har filler til klær og blir slått eller spyttet på for den minste ting. Like før Adeline kan dra derfra for godt, skjer det noe utenkelig, og Adeline må ta et umulig valg.

– Du var ulydig, Adeline, og jeg må straffe deg. Det er ikke fordi jeg liker å gjøre det, sa han, men smilet tydet på at han ikke mente det. – Gjør jeg ikke det, vil de andre pikene tro at de kan slippe unna med hva som helst. Du forstår det?

I denne serien møter man mange barn med forskjellig bakgrunn, det de har til felles er at de er foreldreløse. Man blir kjent med barn på 8 år, og ungdommer på 18 år. Man møter en skikkelig ufordragelig dame som styrer barnehjemmet, og en fæl mann som er til stede når barna skal veve og arbeide. Adeline får dessverre litt for mye oppmerksomhet av disse to, og det gjør ikke livet hennes lett i hele tatt. Nedtellingen til hun blir 18 år er i gang, men det virker som disse to personene ikke vil Adeline skal få reise riktig enda, og små feller Adeline skal falle i, blir satt ut. Klarer Adeline å styre unna fellene, eller blir hennes store mareritt gjennomført, og hun må bli igjen lenger på barnehjemmet, kanskje helt til hun blir 21 år??

Denne førsteboka har en hjerteskjærende historie, men samtidig er det så mange små gleder som lyser igjennom, at man blir varm i hjertet. Måten barna klarer å finne trøst i hverandre, hjelper hverandre og bryr seg om hverandre er enestående. Her har Elisabeth virkelig klart å balansere det vonde og såre med det gode og rørende. Jeg trodde serien kom til å ha en veldig tragisk og trist stemning, men det er ikke den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lukket boka. Jeg følte serien hadde en kjærlig stemning som viser hvor knyttet barna var til hverandre, hvor glade de var i hverandre, og hvor mye de betydde for hverandre.

Jeg ble også veldig glad i de to minste barna på barnehjemmet, den ene jenta som er hjulbent, har fregner og rødt hår, og den andre som har litt for store ører som stikker ut. De får det ikke lett på barnehjemmet pga dette, og jeg får jo bare lyst til å slå armene rundt disse barna og passe på dem. Mennesker kan være så fæle med hverandre….

En serie som dette tror jeg blir en serie hvor man virkelig blir kjent med livet som et barn på barnehjem på slutten av 1800 tallet, på godt og vondt. Jeg gleder meg til å lese videre om Adeline og de andre barna.