En blogg som er knyttet sammen med facebookgruppa mi som heter "Romanserier-Lev i en annen verden en stund". Her er det helst romanserier som blir anmeldt.
Bok 1 i den nye romanserien, Elvestaden. Skrevet av Stine Langtangen.
I dag har jeg fått lest ferdig Elvestaden, bok 1. Den første boka i Stine Langtangen sin nye romanserie som utgis hos Bladkompaniet. Stine har tidligere gitt ut en serie som heter Eikegården.
Elvestaden har handling fra Drammen i 1841. I denne serien møter vi 3 kvinnelige hovedkarakterer. Vi møter 20år gamle Victoria som er en jente fra en rik handelsfamilie, hun skal forlove seg, og gifte seg med den velstående og kjekke Severin.
Vi møter også Elida som jobber på tobakksfabrikken. Hun bor hjemme sammen med sin mor, far og de to små søsknene sine. De er en arbeiderfamilie.
Til slutt møter vi Alvilde. Hun er 17 år, og bor sammen med sin far. Hennes mor døde 1 år tidligere. Faren blir utsatt for en alvorlig ulykke, og kan derfor ikke jobbe mer, og de sliter med å få endene til å møtes pga dette.
Alt i alt møter vi 3 jenter med 3 veldig forskjellige bakgrunner. Dette er noe jeg synes er veldig interessant å lese om. Vi får sett hvordan disse 3 jentene opplever samme by, så forskjellig. De har alle sine problemer, sine sorger og gleder, og opplever livet på godt og vondt.
Selv likte jeg veldig godt å lese om Victoria sitt liv, mye pga der dukker det opp et stort, flott hus, med et dystert rykte om spøkelser og et barn og en mor som bare har forsvunnet. Folk mener å ha sett en gammel kone stå og se ut i vinduene, selv om huset har vært ubebodd lenge. Victoria er fascinert av dette huset, og jeg kjenner meg igjen i hennes fascinasjon av et gammelt hus man bare drømmer om å få bo i, selv om det har sine historier og dystre fortid. Noe med huset bare taler til deg. Jeg hadde selv et slik hus jeg drømte om da jeg var liten, og den dag i dag når jeg ser dette huset, så er jeg superfascinert, og vil bare inn i det og se hvordan det er inni 😂
Elvestaden er en historie som fascinerer på flere nivåer, og jeg må få meg abonnement på denne serien. Jeg elsker Eikegården av samme forfatter, og jeg ser små ting i denne serien som minner litt om Eikegården, så jeg er ikke i tvil om at jeg vil ha abonnement på denne også. Jeg tror det blir veldig spennende å følge livene til disse tre jentene, og se hvordan livene deres nok flettes sammen etter hvert.
Etter å ha lukket denne førsteboka, er jeg veldig nysgjerrig på fortsettelsen. Jeg gleder meg allerede til å lese mer om Victoria, Elida og Alvilde. Hansine tror jeg også er ei jente som kommer til å bli litt interressant å lese om, hun er ei god venninne av Elida, og det virker som hun kommer til å rote seg opp i problemer om ikke lenge 🙈 så det kan jo bli spennende.
Stine skriver som vanlig veldig bra. Hun har en herlig flyt i bøkene sine, og hun har en egen evne til å dra meg inn i verdenen hun skriver om. Jeg ble så lei meg da siste bok av Eikegården var lest ut, så jeg er kjempe glad for at det ikke tok lang tid før Elvestaden kom ut 💖 Jeg tror denne serien kan bli like bra som Eikegården.
Denne gangen er det en krimbok jeg vil dele noen ord om 😊 Boka er skrevet av Unni Lindell, og heter Nabovarsel. Boka utgis av Capitana.
Det er en stund siden jeg har fått lest en skikkelig krimbok. Det har blitt en del romanserier i det siste, mye pga jeg rett og slett har hatt mye å gjøre på jobben, og romanserier er bøker som er greie og lette å ha med seg rundt i veska, og ikke er de spesielt lange heller. Jeg er en lesehest, og må lese litt nesten hver dag for å slappe av etter jobb, og da er romanseriene gull verd 😊 Men av og til må jeg bare lese litt god krim, og den siste boka av Unni Lindell var da et førstevalg nå når jeg kjente at det må leses noe annet enn romanserier. Jeg angrer ikke på det valget!
I Nabovarsel møter vi en ny Unni Lindell karakter, ei flott politidame som heter Lydia Winther, men som blir kalt Snø. Snø er 23 år, og nylig utdannet politietterforsker. Jeg leste i et intervju at det var ei helt tilfeldig dame som jobbet på Høvik bok og papirhandel, som ble inspirasjonen til Lindell sin nye karakter, Snø. 😊 En morsom liten detalj, bare 😉 Snø blir satt til å jobbe med den 32 år gamle etterforskeren, Hay.
Snø møter tidlig i boka, ei jente som heter Sonja, hun er 19 år, og er hjemme alene i en periode. Hun skal vanne naboens hage, hun ser at det er ei dame i vinduet i nabohuset, men naboene er jo ikke hjemme, og Sonja ringer politiet. Snø blir bedt om å sjekke opp i dette. Man skjønner raskt at Snø og Sonja nok kommer til å ha mer med hverandre å gjøre, og selv om de ikke fant noe bevis for Sonjas påstander der og da, så begynner allerede tankene mine å spinne på hva dette dreier seg om, det må ligge noe mer bak dette. Snø og Hay begynner å etterforske en forsvinningssak rundt ei dame som jobber i oljebransjen. Et lik blir funnet, og dette åpner opp en etterforskning som viser seg å være større enn de hadde trodd. Flere i oljebransjen har tidligere vært meldt savnet… Midt oppi alt dette, så får Snø en vondt følelse for at noe har skjedd Sonja, hun får ikke tak i henne, og etter en stund blir Sonja også meldt savnet. Så hun allikevel noe hun ikke skulle ha sett? Hadde de rett og slett gitt opp og forkastet Sonjas innringing, for tidlig? Burde de undersøkt mer? En jakt etter Sonja, samtidig som drap og forsvinningssaker i oljebransjen skjer, og Snø plutselig får meldinger og brev fra det som tilsynelatende er fra hennes døde bror, gir Snø nok av utfordringer i hverdagen…
Det er som sagt en stund siden jeg har fått lest en krimbok, men det var absolutt det rette valget å starte krimlesingen med Unni Lindell. Unni skriver forrykende bra, jeg elsker at man får handlingen servert fra flere kanter, man følger offerne, morderne og etterforskerne. De viser alle hva de selv tenker og føler, og det er nesten som en psykisk lek å lese hvordan enkelte situasjoner oppfattes fra så mange forskjellige vinklinger, og det at Lindell veksler så flott mellom dem, gjør det bare enda bedre. Bare det å lese hvordan en person kan føle at det er helt greit å holde noen fanget, hvordan de ser på fangen nesten som en levende dukke, er veldig fascinerende.
Alt i alt vil jeg rose Unni Lindell med en flott bok, hun har en egen evne til å trekke deg inn i de forskjellige karakterenes liv og tanker, og selv om man føler man har full kontroll mens man leser, så er det umulig å skjønne hvilken retning fortellingen kommer til å ta. Man blir overrasket gang på gang. Selv om jeg ikke kan si at selve oljebransjen og riggene det blir skrevet om, er det mest spennende bakteppet, (det handler jo helst om hva jeg interesserer meg for til vanlig) så skjer det så utrolig mye bra i denne boka, at jeg vil gi den terningkast 5 😊
I dag fikk jeg lest Dorthe Erichsen sin nye romanserie, Sommerland, som utgis av Bladkompaniet, første bok heter «kom sol, kom regn» . Dette er en serie med handling fra 1960 tallet. En tidsepoke jeg normalt ikke liker så godt å lese om, siden jeg liker best serier med handling fra eldre perioder, men jeg er veldig glad i Dorthe Erichsen som forfatter, og tenkte da at jeg må gi denne en sjans. 😊
60-tallet er ikke en epoke jeg har noe forhold til personlig, men jeg har alltid digget 50- og 60-tallets friske moter, interiør og stil generelt. Hadde jeg vært litt mer modig, så skulle jeg gladelig kledd meg i 50-60 talls klær året rundt 😂 men da må det en del kilo av først, og jeg må få en litt mer «bryr meg ikke om hva andre sier» – holdning. Hehe. 😂 Men mens jeg venter på en slik åpenbaring, så får jeg kose meg med å heller lese litt om Unni, Liv og Bibbi som lever sine liv på 60 tallet, i Dorthe sin verden 😉
Vi blir i denne førsteboka kjent med Liv, Bibbi og Unni som er 21 år, og som lever sommerlivet på Tjøme i 1963. Unni og Liv er gode venninner, mens Bibbi er ei sommervenninne som besøker sine besteforeldre i sommerhuset de har, og treffer Unni og Liv når hun er på ferie der. Unni er gifteklar, og planlegger bryllupet sitt med hennes Jarle, Bibbi er nyforlovet med Christian, mens Liv har et litt mer komplisert kjærlighetsliv, kan man jo si.. 😉 Men, når et tilfeldig møte plutselig treffer, kan planer og drømmer for fremtiden fort bli snudd på hodet for noen av jentene, som om det var et skjebnemøte som hadde rammet dem.
Selv om jeg normalt sier jeg ikke liker serier fra nyere tid, så er jeg veldig glad for at jeg leste denne boka. Som nevnt er jeg veldig glad i serier som Dorthe har skrevet før, og derfor valgte jeg å gi denne en sjanse også. Det er en frisk og morsom forandring fra de seriene jeg leser. Handlingen i førsteboka viser at denne serien kommer til å by på humor, musikk, kjærlighet, sjalusi og vennskap. En herlig mix av ingredienser for en god romanserie, og jeg har allerede bestilt bok nr 2 😁 det er mulig det er denne serien som kan få meg til å lese en hel serie fra nyere tid, og derfor har jeg valgt et abonnement på denne for å se om den fortsetter i samme stil som bok 1,for da tror jeg denne serien kan være den serien som omvender meg 😂 De flotte kvinnene, og de sjarmerende mannfolkene i denne førsteboka, gjør meg veldig nysgjerrig på fortsettelsen! Her må jeg finne ut hva som skjer videre..
Dorthe har et veldig livlig språk, hun er flink til å beskrive ting, steder og handling på en måte som gjør at man blir dradd med inn i hennes verden, og jeg kan virkelig se for meg at de som levde på 60 tallet, fint kan kjenne igjen mye av det Dorthe beskriver. Jeg gleder meg i hvert fall til å bli bedre kjent med de 3 venninnene og 60-tallet 😊
En flott romanserie er nå slutt. Seterliv som er skrevet av Dorthe Erichsen, ble på 28 bøker. Jeg har fulgt serien via abonnement fra første bok, og har storkost meg med hver eneste bok. Så nå når denne er ferdig, vil jeg skrive litt om mine tanker rundt serien.
Serien starter i 1905, og vi følger søstrene Ingebjørg og Ragnhild som bor på en husmannsplass sammen med sin far, vi leser om livene deres der de møter den store kjærligheten, de leter etter informasjon om deres mor, som de føler de kanskje ikke kjente så godt som de trodde, moren har holdt flere ting skjult for dem, man følger også jentene igjennom tragedie, sjalusi og glede, og jentene leter også etter en skatt de har kommet på sporet av. I tillegg følger vi livet til Birgit, en rikmannsjente som roter seg bort i litt av hvert, hun bor en stund med sin tante, som er veldig aktiv i kampen for å gi kvinner stemmerett, og vil lære dem å være mindre avhengig av sine menn, man kan ikke si Birgit er fullt så engasjert som sin tante, som er en herlig, fargerik og morsom karakter i denne boka. Men hun blir allikevel involvert i flere av tantens kamper. Birgit vikler seg inn i litt kjærlighetsdrama, og må kjenne på sorg og skuffelse, men hun møter flere interessante menn på sin reise.
Bok nr 1 kom ut 10 august 2015, og jeg husker jeg syntes den så veldig fin ut, rett og slett pga navnet Seterliv. Det hørtes så idyllisk ut. Forfatteren, Dorthe Erichsen, hadde jeg ikke lest noe av før, selv om hun tidligere har gitt ut Losbarna. Jeg skrev aldri et blogginnlegg om bare førsteboka i Seterliv, jeg har bare skrevet noen lesertanker etter 4 bøker, men jeg kan jo si nå at bok 1 var fengende god. Bok 1 begynner med et brak, med en dramatisk start som suger deg inn i fortellingen. Det var umulig å legge fra seg boka når man først hadde åpnet den for første gang. Så mange spørsmål som dukket opp med en gang, og en litt trist start, som holder deg på pinebenken pga man vil finne ut hva som skjedde. Denne spenningen fortsetter i nesten hver eneste bok. 🙂
Det jeg liker aller best med denne serien, er at selv om det er spennende og mye som skjer hele veien, så er det en veldig god feel-good serie. Det skjer ikke mye ondskap eller vold, selv om det ikke er mye av det, så er det mye annet som skjer. Serien har en flott driv, der den veksler mellom idylliske dager, triste dager og spennende dager. Man lærer mye om livet som seterjente, og forfatteren selv har «lekt» seterjente som en del av researchen, og derfor har hun veldig god peiling på redskaper som ble brukt, og livet på seteren.
I romanserier kan det ofte bli litt vel mye drama, ting som er litt ulogisk at faktisk kan ha skjedd i løpet av noen få år, finnes grenser hvor mange ganger helten rekker å redde kjæresten sin fra drapsforsøk, voldtekt og andre ting, liksom. Det blir litt ulogisk til tider, og da ramler jeg litt av serien. Men i Seterliv, så er det ikke slik. Jeg føler Seterliv forteller en historie som faktisk kunne ha skjedd, med så klart litt ekstra spenning og dramatikk innimellom, men ikke slik at det blir for mye. Det er en perfekt balanse av slik jeg tror det virkelige livet var i 1905, og forfatterens krydder som holder serien spennende og interressant. Nå har jeg lest en del romanserier, både pågående og komplette, og Seterliv er nok på min topp 3 av favorittserier 🙂
Hvis du ønsker å lese en litt annerledes romanserie, en feel-food romanserie, så er dette den første serien jeg vil anbefale for deg. Denne serien må man bare like mener jeg 🙂 Dorthe har brukt en oppskrift som passer til de fleste leserne, og alle jeg har anbefalt denne til, har elsket serien.
Nå er det lenge siden jeg har skrevet en bokanmeldelse. Men denne gangen kan jeg ikke la være å skrive noen ord. 🙂
Jeg har lest førsteboka i Tone Lilleenget By sin debutserie, Trønderroser, og da måtte jeg skrive noen ord.
Trønderroser er utgitt av Bladkompaniet, og forfatter er Tone Lilleenget By, dette er hennes debutserie, men hun er ikke ukjent for de som har vært på facebook, du har nok «møtt» henne som en leser i bl.a min gruppe, Romanserier-Lev i en annen verden en stund, og hun var også admin i en annen fb gruppe. Tone var en av vinnerne i en manuskonkurranse hos Bladkompaniet, og nå er endelig hennes bok i hyllene.
Trønderroser har handling fra 1767, i Trondhjem. Vi følger 4 unge kvinner, som lever 2 forskjellige liv, men livene deres skal nok knyttes sammen etter hvert, tenker jeg. 🙂 vi møter først Oline og Marie, som er søstre. De bor i en bygd sammen med sin familie. Faren deres forsvinner på havet, og moren deres gifter seg med en mann som heter Nils. Det er tydelig at dette ikke er et godt ekteskap. Oline har valgt å reise til Trondhjem for å søke jobb der. Marie blir hjemme med moren og stefaren. Moren dør, og stefaren kaster Marie ut av huset. Eneste tanken Marie da har, er å reise til Trondhjem for å finne sin søster. Men, søsteren er ikke lenger der hun jobbet som tjenestepike, og Marie blir stående i en ukjent by, uten plas så bo, og ingen hun kan spør om hjelp hos. Hvor er Oline? Hvorfor har hun ikke hørt noe fra søsteren sin?
Deretter møtet vi kusinene Dora og Mina. Mina bor sammen med Dora og hennes foreldre, og har gjort det siden hun var liten pga foreldrene hennes døde. Dora er gifteklar, og familien hennes har funnet en ektemann til henne. Mina er forelsket, men føler han det samme for henne, som hun gjør for ham? Vil Dora trives med mannen hennes foreldre har valgt ut for henne? Og hva med den stille, vakre søsteren til hennes trolovede? Hva er det som plager henne, hvorfor er hun så stille, og sjeldent snakker? Her er det nok en mulighet for at vi skal få grave litt i noen familiehemmeligheter som ikke tåler dagens lys 😉
Jeg har lenge gledet meg til Tone sin serie, mye pga hun har lest så mange serier selv, og hun har vært involvert i «miljøet» rundt romanserier før hun selv skulle få gitt ut noe. Jeg har tenkt at hun vet hva leserne liker og ikke, hun har nok en veldig god bakgrunn for å skrive en fantastisk romanserie. Og for å si det slik, hun skuffer ikke!
Allerede i kapittel 1, får man en følelse av at denne serien kommer til å inneholde en del fine detaljer som gir ekstra liv til en serie, og det kommer til å bli litt humor også. Og humor er det nok av, det er lenge siden jeg har ledd høyt mens jeg leser en bok, men da Dora viser seg å være en ganske klønete jente, som klarer å snuble mens hun går, og dunke borti vinglass under middager, ja så tenker jeg at bedre blir det ikke! Og jeg lo rett og slett høyt da jeg leste at Dora snubler på en spasertur, og havner i et blomsterbed, ja da kom latteren frem hos meg 😂 Det er slike små, herlige ting som bare hever nivået i en serie med en gang!
Alle karakterene Tone skriver om i Trønderroser, virker veldig ekte. Det er ikke karakterer støpt ut fra en mal som veldig mange romanserier bruker, alle karakterene har sine gode, og mindre gode sider, de virker levende. Dette gir boka en ekstra stjerne hos meg. Dette er karakterer man kan kjenne seg igjen i, og man føler virkelig med dem, på godt og vondt. Jeg liker også at Tone fletter inn litt trønderske ord og uttrykk, som hun har forklart veldig bra i slutten av boka, og jeg liker hennes «Litt av hvert» del 🙂 mye kjekk ekstra info, og et pluss med litt info om måleenheter og myntenheter som ble brukt på 1700-tallet. All slik ekstra info er jo bare ekstra snadder 😁
Kort og godt :
Trønderroser fenget meg fra første side, en humoristisk, varm og «ekte» førstebok. Det er en serie som skiller seg ut fra andre serier, og jeg satt med et smil igjennom hele boka. Rett og slett en herlig førstebok! Det er ikke tvil om at jeg må bestille meg abonnement på denne, en serie som får meg til å le høyt pga herlig humor, ja den må jeg fortsette å lese! Så denne serien kan jeg trygt anbefale videre 💖
En ny debutant har gitt ut romanserie 🙂 denne serien heter Dobbelthjerte, og er skrevet av Stina Dale.
Dobbelthjerte handler om Selma som bor på en husmannsplass sammen med mor, far og tre søsken. Året er 1905, og vi befinner oss på Radøy. Selma er kjæreste med Herman, som er sønn på en ganske stor gård. Familien hans godtar ikke Selma som hustru til Herman, men Herman er fast bestemt på at de skal gifte seg, om han så må gi opp arven sin.
Selma sin familie havner i en knipe, og Selma må ut og jobbe som tjenestepike på Storgården Fagerlia. Mannen i huset der, har rykte på seg for å gå etter de vakre tjenestepikene, og det går rykter om at tjenestepiker har sluttet i stillingen sin pga de ble gravide. Hvem faren er, det er det ikke lett å få svar på… I hvert fall ikke enda i denne serien 😉
På Fagerlia møter Selma flotte Wilhelm, som er odelssønn på gården. Det slår gnister mellom Selma og Wilhelm. Men Wilhelm er gift med vakre Vera, og Selma skal jo forlove seg og gifte seg med Herman. Kan man være kjær i to stk samtidig?
Jeg var inne i en liten lesetørke, som varte i ca 1 mnd, men da denne boka ramlet ned i postkassa mi, måtte jeg bare prøve å lese litt. Jeg fikk lest ett par kapitler, men så la jeg den vekk igjen, lesetørken var ikke over riktig enda kjente jeg. Men så gikk dagene, og jeg tenkte ofte på den boka som bare lå der, ulest… Jeg tenkte at nå må jeg bare få lest, så jeg kan få den ut av hodet 😂 Jeg plukket opp boka igjen, og begynte å lese. Etter bare noen få minutter, var jeg oppslukt i historien! Karakterene kom tydelig frem i fantasien min, og jeg var igjen forsvunnet inn i bøkenes magiske verden. 💖
Stina har en fantastisk fortellerstemme som trekker deg dypt inn i historien, og fengsler deg. (Enten man er klar for det eller ei 😉) Hun klarer å gi liv til karakterene sine, man kan tydelig se dem for seg, og man er nesten tilstede selv i fortellingen. Hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg ikke gjettet at Stina er en debutant. Hun har et levende og godt språk, en fin flyt når man leser. Det er den fine flyten man av og til kan få av bøker, der man nesten ikke merker at man blar om sidene, historien bare spilles av foran deg.
Det er en varm og god førstebok. En førstebok som gjør at man kjenner igjen mange av følelsene Selma går igjennom, hun opplever glede, sinne, frustrasjon, sjalusi, dårlig samvittighet og mye mer allerede i første bok! Og med en slik førstebok, må jo bare fortsettelsen bli bra!
Det virker som Stina har funnet den perfekte oppskriften på en førstebok i en romanserie, og jeg biter på, for denne må jeg abonnere på 😁
En miniserie på 10 bøker er ferdig lest. Serien heter Annabella, og er skrevet av Christin Grilstad Prøis. Jeg skrev et innlegg her på bloggen da førsteboka kom ut, og jeg likte godt førsteboka. Hvis du vil lese hva jeg skrev den gang, så kan du lese det HER. Men i dette innlegget vil jeg skrive litt lesertanker om denne nå komplette serien.
Litt om hva serien handler om :
Serien har handling fra Tønsberg, og året er 1812. Vi blir kjent med en vakker jente på 16 år, som heter Annabella. Annabella er i kjøkkentjeneste på Jarlsberg hovedgård, og drømmer om å bli grevinnens hoffpike, da en hendelse tvinger henne til å flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, hvor hun klarer å få jobb på et vertshus. Vertshuset styres av den strenge, men omsorgsfulle Johanne. Annabella er ikke som alle andre jenter, og hun har problemer med å forstå hva folk mener til tider. De bruker så rare ord og setninger som ikke passer inn i det de snakker om.. Hvorfor snakker de så rart, som når Johanne sier at noen plutselig har dukket opp ut av det blå, når de tydelig kommer inn inngangsdøra, ikke noe blått? Annabella skjønner altså ikke hvorfor folk snakker så rart til hverandre… 😉
Nå når jeg har lest 10 bøker om Annabella, Johanne, Baste og Lars bl.a tenker jeg at ord som passer til å beskrive denne serien er : humor, varme, omtanke og noe utenom det vanlige. Annabella er en frisk, ny karakter som ikke er en A4 karakter i en romanserie. Annabella er ikke ei rik storgårdsjente som ønsker seg et liv med en fattig kar, Annabella er ei fattig jente som i starten ønsker å finne seg en rik mann, så hun kan kle seg i silke og blonder. Men ting går sjeldent slik Annabella ønsker, og hun roter seg bort i ting som gjør at hun må flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, hvor hun klarer å få jobb på et vertshus som blir drevet av Johanne. Johanne er ei streng, men godhjerta dame, og hun har en sønn som ikke er som alle andre.. Johanne har sitt å slite med, og med Baste som krever sitt, er det ikke bare lett når hun får ei jente i hus som også har sine utfordringer.
Jeg likte veldig godt denne serien, det var gøy å lese om litt annerledes karakterer, med utfordringer jeg ikke har lest om før i romanserier. Annabella har hele tiden vært ei bok jeg griper tak i så snart som mulig for å lese. 🙂 Dette er en serie for deg som liker å lese om andre ting enn storgårder. Jeg vil kalle dette en feel-good serie, siden det ikke skjer så mye elendighet som det av og til kan gjøre i romanserier. Her kommer det kjappe, friske replikker på løpende bånd, det er en lun humor og man blir kjent med ei sterk jente som bare prøver å se verden med andres øyne enn sine egne, for hennes øyne og ører oppfatter vist ikke verden slik alle andre oppfatter den. 😉 Om jeg skal pirke på noe i denne serien, så må det være den brå slutten. Jeg føler det kunne vært ei bok til, eller i hvert fall noen flere kapitler som har handling fra noen år senere i tid, slik at vi fikk sett hvordan livene til disse personene man har blitt så glad i, utviklet seg. Fikk de jobbene de drømte om? Ble de virkelig gift de som ønsket det? Ble ødelagte vennskap fikset? Ble gjeld betalt ned? Ble det barn hos parene? Det ble kanskje litt mange ubesvarte spørsmål, men samtidig så får man jo hint om at alt ordnet seg for alle sammen. 🙂 og forfatteren skriver selv i etterordet at hun ser for seg en lykkelig slutt for bl.a Annabella.
Jeg kan trygt anbefale denne serien til andre.. 🙂 Tusen takk for en frisk, ny miniserie Christin. Håper du skriver enda en serie med litt uvanlige karakterer man kan bli glad i 🙂 Jeg skal garantert lese den i så fall 😉
Kaja Nylund har gitt ut nok en romanserie, denne heter Nordavind, og er hennes tredje romanserie. 🙂 Kaja har tidligere gitt ut romanseriene Rebekka og Perlemor. Nordavind er som Rebekka og Perlemor, gitt ut av Bladkompaniet 🙂
Nordavind har handling fra Lofoten, og året er 1820. Forlaget skriver dette om serien :
«Oleanna er datter av Edmund Angell, selveste nessekongen på Ure. Om nettene sniker hun seg ut for å møte Martin, en tilreisende fisker.
I drømmene hennes ville faren la henne få ekte ham, og hun ville leve lykkelig som Martins hustru resten av livet. Hun kom aldri til å savne noe av det foreldrene mente hun ikke kunne leve foruten. Men i det virkelige liv var alt annerledes. Helt fra de var små, hadde søsknene Angell visst at det var faren som skulle finne en passende ektemake til dem …
Over flere tiår har Oleannas familie hatt en bitter feide med Haveng-familien, som holder til et godt steinkast unna. Da faren hennes bestemmer seg for å slutte fred, får det store følger for både Oleanna og søsteren.»
Så… i denne serien skal vi bli bedre kjent med bl.a søstrene Oleanna og Louise. Begge er nå i gifteklar alder, og deres far har funnet ut at det er på tide å få dem godt gift. Men, søstrene er absolutt ikke enige med farens valg. En familiefeid som har pågått i generasjoner, har skapt problemer for begge familier involvert, og de bestemmer seg for å begrave stridsøksa, men i denne sammenheng, blir barna i begge familiene som brikker i fedrene deres sitt spill…
Kaja er jo en dreven romanserieforfatter nå, og det er det jo ikke noe tvil om når man leser denne boka 🙂 En veldig fin, lun og velskrevet førstebok. Kaja har nok en gang klart å skrive en bok som fenger, og jeg tviler ikke på at denne serien blir minst like populær som hennes andre serier 🙂
Karakterene i Nordavind er interressante karakterer. Jeg blir nysgjerrig på dem. Det var spesielt prologen som grep nysgjerrigheten min, jeg lurer veldig på hva som er historien som har utspilt seg etter det vi leser om i prologen. Hvordan de to har en sammenheng med Oleanna. Det er i hvert fall ikke i tvil om at det må være et familiebånd mellom Flora og Oleanna, siden begge har fregner og et fødselsmerke i nakken 🙂 men slik prologen er skrevet, skulle man ikke tro det var mulig. Så jeg lurer veldig på hva Kaja har funnet på for å løse disse knutene 😉
Jeg har selv ikke lest Rebekka, men jeg har lest en del av Perlemor, og kommer til å lese videre på Nordavind 🙂 Kaja skriver utrolig bra, og bøkene hun skriver er alltid vanskelig å legge fra seg.
Jeg kan trygt anbefale denne serien, og har du lest en av de andre seriene hennes, så er det i hvert fall bare å starte abonnement 😂 Du blir nok ikke skuffet over denne serien heller 💖 og har du ikke lest en av seriene til Kaja, ja da synes jeg du skal gripe tak i denne boka, og lese 😉
Førsteboka i den nye romanserien, Brenninger, skrevet av Karen Støylen.
Denne gangen vil jeg skrive en anmeldelse av førsteboka i den nye romanserien, Brenninger. Første bok heter Livstegn, og er Karen Støylen sin debutserie. Serien utgis av Cappelen Damm 🙂 du kan lese mer om serien HER.
Jeg var så heldig som fikk lese manuset til denne serien for noen måneder siden, og endelig kan jeg dele mine tanker om serien 🙂
Først litt om førsteboka 🙂
Serien har handling fra Mørekysten, året er 1885. Vi møter Eir, ei ung jente med usedvanlige krefter, som bor sammen med sin bestefar i et lite hus i Holmsund. Hun arbeider hardt for å overleve, og for å skaffe mat til seg selv og den syke bestefaren sin. Livet langs kysten i et lite fiskevær er hardt, og hun må være sterk og uredd for å takle slitet hun må igjennom for å overleve. Moren hennes er død, og hun kjenner ikke sin far, det er bare hun og bestefaren i det lille huset. Eir har spesielle evner, og folk frykter henne. Men de dukker allikevel opp når de trenger hennes hjelp..
Så litt om hva jeg tenker om denne førsteboka 🙂
Dette er nok serien for meg, det er jeg ganske sikker på! Brenninger har alt jeg elsker å lese om, og den var nesten umulig å legge fra seg! Fantastisk førstebok synes jeg. En levende og fin historie, med fin flyt og flotte karakterer. Jeg skulle bare lese prologen i full fart, og plutselig var halve boka lest. 😂 Resten av boka ble slukt neste kveld…
Hovedkarakteren, Eir, er ei utrolig fascinerende jente med sine varme hender. Disa, den vakre kvinnen fra sør, virker som en veldig spennende og fargerik karakter som nok kommer til å gi litt ekstra piff til serien. Også er det den mystiske mannen som er et fint krydder til historien, denne mannen som Eir føler så stor frykt for, uten å kjenne ham. Han vet vi ingenting om enda, annet enn at han vil ha med seg Eir avsted over fjellet. Også har man bestefaren til Eir, som man føler slik godhet for. Mange forskjellige og interressante karakterer med andre ord 🙂
Brenninger kan nok fort bli en av mine favoritter hvis den fortsetter slik som førsteboka! Førsteboka har alt jeg liker å lese om. Jeg elsker å lese serier med litt mystikk i, og som samtidig handler om folk som strever og arbeider for å få mat i magen. Det blir da så rått og ekte på en måte. Det er også veldig fine skildringer av karakterer og området de bor i. Man kan nesten føle kulden om vinteren, som Eir opplever når hun står i sjøen, barbent, og renser fisk som blir fraktet inn til kvinnene som står klar og venter på å samle store hauger med fisk, så de kan få godt betalt og overleve noen uker til.
Jeg vil ha bok 2 nå! 😍 Og jeg har allerede bestilt abonnement på denne serien.
Alt i alt, en intens og flott leseopplevelse, fylt med alt jeg elsker å lese om i en serie. Denne førsteboka ga meg samme gode følelsen av leseglede, som jeg har kjent når jeg har lest mine favorittserier tidligere 🙂 Så jeg håper bare det fortsetter slik i de neste bøkene også.
Jeg har sendt noen spørsmål til forfatter og oversetter, Dorthe Erichsen 🙂 Dorthe har skrevet 2 romanserier nå, Losbarna og Seterliv. Losbarna ble utgitt mellom 2011-2013, og ble på 20 bøker. Seterliv ble utgitt mellom 2015-2020, og ble på 28 bøker. Seterliv har blitt en av mine absolutte favorittserier, siden det er en skikkelig «feel-good» serie, som er spennende og flott, og jeg har innrykk av at den er veldig korrekt i forhold til tiden den har handling fra. Losbarna har jeg ikke fått lest enda 😉 Men den skal leses!
1. Kan du fortelle med egne ord hva Losbarna og Seterliv handler om?
Losbarna og Seterliv er to ulike serier, men begge handler om små samfunn som befinner seg i en brytningstid mellom gammel og moderne tid. Begge steder bidrar en økt strøm med tilreisende til nye impulser og små og store konflikter.
Losbarna foregår i tiden under og etter første verdenskrig, og miljøet og naturen er inspirert av Tjøme-traktene. Skjærgården i Vestfold er vakker, men lunefull. Vi følger Jon og Julie, som begge har mistet sine losfedre på havet, og som begge er ambisiøse og vil opp og fram. Jon reiser til sjøs, til tross for at verdenskrigen fortsatt raser ute i Europa, mens Julie tar seg arbeid på det nye, moderne hotellet som blir bygd på den andre siden av sundet fra der hun bor. Med andre ord begynner de begge voksenlivet i spennende miljøer der de møter mange fascinerende mennesker og spennende situasjoner, og resten får dere nesten lese selv …
Seterliv foregår i nedre Hallingdal i tida rundt Unionsoppløsningen. Vi følger Ingebjørg, som bor på et småbruk sammen med søsteren Ragnhild og faren. Moren omkommer i en tragisk ulykke, og på dødsleiet antyder hun at de ikke kjente henne så godt som de trodde. Morens siste ord skaper uro hos døtrene, og de forsøker å finne ut hva hun egentlig mente med det hun sa. Samtidig er det kommet mange sjarmerende jernbanearbeidere til bygda, og dette fører til sjalusi, slagsmål og kanskje det som verre er. Og den mest sjarmerende av dem alle, er den mørke, men mystiske Elias …
2. Seterliv er jo nettopp avsluttet (og har blitt en av mine favoritter), skriver du på noe nytt nå?
Jeg skriver alltid på noe, hva det blir til vil tiden vise.
3. Du jobber jo også som oversetter, hvordan får du tid til både skriving og oversetting?
Det er oversetter jeg egentlig er, sier jeg alltid. Men etter 48 bøker, må jeg kanskje begynne å tenke på meg selv som forfatter, selv om jeg synes det er litt skummelt! Som frilanser er jeg glad for at jeg har flere ben å stå på, men til tider kan det være veldig hektisk med to jobber som begge har stramme tidsfrister. Det betyr at jeg ofte jobber både 10 og 12 timer i døgnet, og helgefri er ingen selvfølge. Det å jobbe med tekst -enten det er egen eller andres – er en livsstil man må trives med.
4. Har du noen gang fått inspirasjon fra en av bøkene du har oversatt, til dine egne skriveprosjekt? Tror du jobben som oversetter, har en positiv effekt på eget skriveprosjekt?
Jeg tror alt arbeid med språk og tekst har en positiv innvirkning på eget skriveprosjekt. Og ikke minst er det viktig å lese mye – enten det er romaner, aviser eller ukeblader. Men hos meg kommer alltid personene først, det betyr at jeg må ha noen av menneskene på plass før jeg spinner selve fortellingen. Alt vi forfattere skriver, er inspirert av noe, men det er som regel fragmenter av mange ting som vi fletter sammen til vår historie.
5. Hvordan får man egentlig jobb som oversetter? Hva slags utdanning må man f. eks ha? Fortell gjerne litt om hvordan du ble oversetter. 🙂
Jeg har studert historie, engelsk og massekommunikasjon, og begynte å jobbe i forlag da jeg var 23 år. Var forlagsredaktør i sju år, før jeg begynte å jobbe frilans som oversetter. Til sammen har jeg arbeidet i bokbransjen i 36 år nå! Bokoversettere har svært ulik bakgrunn, men mange har studert språk eller litteratur. Det vanlige er å henvende seg til et forlag, og er man heldig, får man kanskje en prøveoversettelse, som danner grunnlag for nye oppdrag. Men det er et trangt nåløye!
6. Du er en dame med mange jern i ilden ser det ut til, du ble valgt inn i styret hos «Forfatterforbundet» i 2018. Fortell gjerne litt om dette.
Jeg sitter i styret i Forfatterforbundet, som jeg var med å stifte i 2018, og som allerede har ca 400 medlemmer. Årsaken til at Forfatterforbundet ble stiftet, var at vi var mange forfattere som så behovet for en moderne fagorganisasjon, der vi jobber for alle forfattere, uansett sjanger og såkalt litterær verdi. I februar ble vi tatt opp i LO, med de fordeler det gir for medlemmene. Det er en stor anerkjennelse av ikke minst serieforfatterne at vi nå har fått rett til å være med på å forvalte en del av de offentlige midlene som blant annet deles ut som stipend til skjønnlitterære forfattere.
7. Så over til seriene dine igjen 😉 Jeg husker du tok deg en tur på ei seter for noen år siden, for å virkelig kjenne på livet som seterjente, vil veldig gjerne høre litt om hvordan du hadde det der, og hva du lærte. Var det noe som ga deg en skikkelig «aha-opplevelse» da du var til seters? 🙂
Jeg deltok på Den norske Turistforenings budeiekurs på Iungsdalshytta ovenfor Ål i Hallingdal i 2016. Det var rett og slett kjempegøy. Selv om jeg er vokst opp på bygda, midt blant bondegårder, så er jeg ikke fra gård selv. Jeg hadde f eks aldri melka før, og vi lærte å kinne smør og yste ost. Og så var det veldig morsomt å bli kjent med ulike personlighetene til kuene. Den største aha-opplevelsen var egentlig at kuer minner om bikkjer, de er bare noen hundre kilo tyngre …
Dorthe som melker 🙂
8. Losbarna var jo den første serien du ga ut, og den ble utgitt i 2011, vil veldig gjerne høre litt om inspirasjonen til denne serien. Jeg har lest at historien til Losbarna var lenge en del av deg før du begynte å skrive den. Når dukket handlingen for denne serien opp hos deg? Og når begynte du å skrive den?
Farfar bygde hytte på Tjøme i 1928, og denne hytta forble i familien i 80 år. Jeg visste at der vår hytte lå, hadde det bodd to loser med familie. Og det spesielle var at de to losene ble tatt av havet samme natt. Min historie handler ikke om disse to familiene, men det var deres tragiske skjebne som inspirerte meg til å skrive Losbarna. Men noen egentlig fart på skrivingen ble det ikke før etter at vi solgte hytta i 2008. Så serien var kanskje også en hyllest til det landskapet der jeg hadde feriert hver eneste sommer siden jeg ble født.
9. Fortell gjerne om da du fikk beskjed fra forlaget at de ville ha et samarbeid med deg, og kanskje utgi serien din, hva tenkte/følte du da? Hvem måtte du fortelle det til først? 🙂
En dag høsten 2009 tenkte jeg at nå skal jeg se om ideen min er noe verdt. Jeg hadde skrevet tre kapitler som jeg sendte på e-post til redaksjonen. Jeg var nok heldig med tidspunktet på dagen, for bare en halvtime etter ringte redaksjonssjefen og sa at jeg skulle skrive på! Akkurat den følelsen glemmer jeg aldri, men etter å ha jobbet i bransjen siden 1984, er jeg så vant til å holde munn, at jeg ikke sa det til en levende sjel før intensjonsavtalen var underskrevet. Og selv da var det bare de aller, aller nærmeste som visste det.
10. Hadde du sendt inn noen manus til forlag før, eller var du så heldig at de likte ditt manus første gang du sendte inn?
Jeg var så heldig at de likte det med en gang, men derfra til en ferdig serie, er det mye arbeid. Førsteutkastet er bare et utkast, og det jobbes intenst redaksjonelt med våre manus, slik at de skal bli best mulig.
11. Vil veldig gjerne høre litt om hvordan er vanlig arbeidsdag for deg er, har du noen faste rutiner? Satt opp egne skrivetimer i løpet av dagen, eller skriver du med en gang en tanke dukker opp?
Jeg er veldig kjedelig når det kommer til arbeidsrutiner. Står opp og spiser frokost ganske tidlig om morgenen, og så begynner jeg å jobbe. Som serieforfatter må du være strukturert, og prøve å skrive selv om du har den berømmelige skrivesperren. Vi har stramme tidsfrister og lite tid å somle bort. Noen ganger jobber jeg utover kvelden, men nattejobbing har jeg slutta med. Ellers bruker jeg mobilen flittig til å notere tanker som dukker opp, og det er ofte greit å la de tankene få hvile noen timer. For det er ikke alltid de er så geniale som jeg tror der og da.
12. Har du noen gode tips til de som prøver å skrive en romanserie selv nå, i håp om å få sendt inn et manus til et forlag? Hva føler du de bør vente seg i denne bransjen?
Les, les og les enda mer. Ikke nødvendigvis romanserier, men alt mulig fra fagbøker og historie, til ukeblader og blogger på nettet. For jo mer du leser, desto lettere blir det å fortelle historien din skriftlig. Og jo bedre du skriver, desto større sjanse er det for å bli antatt.
Er de så heldige å bli en av dem forlaget vil jobbe videre med, så kan de forvente seg masse hardt arbeid, men samtidig vil de også oppleve mye moro. Og så tror jeg vi serieforfattere er ekstra heldige ved at vi har så nær kontakt med leserne våre. Det er jo den aller triveligste biten ved jobben, for det er jo leserne vi skriver for.
Et tips fra Dorthe er å lese faktabøker 🙂
13. Research er jo en veldig stor og viktig del når man ønsker å skrive en romanserie, og for å få inspirasjon, hvilke midler er det du bruker mest i din research? Har du noen gode tips til hvor spirende forfattere bør lete etter inspirasjon?
Å gå en tur på historiske tomter er alltid nyttig. Enten det er museum eller et parkanlegg ved en gammel lystgård eller noe helt annet. Ellers er det mange fine bilder på digitalt museum, og jeg anbefaler alle å ta kontakt med historielaget i området du skriver fra. Her finnes det mange hjelpsomme og kunnskapsrike folk. Nasjonalbiblioteket har en nettside der man finner mye stoff, og i tillegg finnes det masse spennende litteratur på biblioteket.
Dorthe foran Gulskogen Gård i Drammen.
Gulskogen gård er en gammel lystgård.
14. Hadde du lest noen romanserier før du begynte å skrive dem selv? Isåfall: hvilke? Og har du en favoritt?
Jeg hadde bare lest en og annen enkeltbok, så jeg har ingen favoritter, men jeg hadde lest utallige ukebladromaner. Til mitt store hell vokste jeg opp med en mor som oversatte romaner for Bladkompaniet og var romankonsulent for ukebladet Hjemmet. Dermed hadde jeg fra tidlig alder av tilgang på enorme mengder av utenlandske ukeblader og romaner, noe som var perfekt for en lesehest som meg.
15. Hvis noen vil på en liten vandring i Losbarna og/eller Seterliv sin verden, hvor vil du anbefale at de begynner, og hva anbefaler du at de får sett? Er det noen vesentlige plasser eller bygg du føler de burde se da? 🙂
Losbarna: Ta en tur ut på Verdens ende og still deg ved siden av statuen av sjømannshustruen og se ut over sjøen. Gjerne en dag med blåst og regn. Da får du et inntrykk av hvordan livet må ha artet seg for dem som levde den gangen. Og kjør gjerne nedom Havna hotell og se om noe virker kjent.
Sjømannshustruen ved verdens ende.. (Bildet er fra no.tripadvisor.com)
Seterliv: Om sommeren har Nes historielag noen flotte vandringer på Nesbyen, der man blir kjent med Gamle Nes. Her blir man tatt med til blant annet sorenskrivergården og en del andre steder som historien er blitt inspirert av. En tur til museet på Nesbyen kan også anbefales.
Fra Hallingdal Museum, Nesbyen. (Bildet er fra visitnorway.no)
16. Som vanlig avslutter jeg disse intervjuene med å spør om du har en oppskrift du vil dele med oss? 🙂
I begge seriene inntas det en del formkaker. Det tror jeg skyldes at forfatteren har særdeles gode barndomsminner når det gjelder slike kaker. Yndlingsoppskriften har jeg delt en gang før, men den er så god at jeg deler den igjen.Siden den stammer fra min oldemor, som var bondekone med stor ungeflokk, er det rause mål.
Oldemors aprikoskake
Til 3 formkakeformer
375 g tørkede aprikoser
375 g smør
7,5 dl sukker
3 toppede ts vaniljesukker
6 store egg
3 dl helmelk eller matfløte
12 dl hvetemel
3 toppede ts bakepulver
-Sett stekovnen på 165oC og smør 3 formkakeformer godt.
-Småhakk aprikosene.
-Rør smør, sukker og vaniljesukker hvitt.
-Rør inn egg og melk, og sikt i hvetemel og bakepulver.
-Rør til alt er glatt, og vend inn aprikosene.
-Fordel røren i formene, og stek kakene på nederste rille.
-Etter at kakene har stått i ovnen 1 time og 15 minutter, skrur du av varmen, og lar formene stå i ovnen i 10–15 minutter til. De ferdigstekten kakene hvelves ut av formene og avkjøles på rist. Holder seg lenge hvis de oppbevares i plast på et kjølig sted. Kan også fryses.
Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene mine, Dorthe 😀 Helt til slutt legger jeg ved et bilde av Dorthe og jeg, da vi møttes på treffet jeg hadde i Oslo, i regi av facebookgruppa mi Romanserier- Lev i en annen verden en stund
Mimsdal - Min Verden 