Bokanmeldelse av den nye romanserien, Dobbelthjerte.

En ny debutant har gitt ut romanserie 🙂 denne serien heter Dobbelthjerte, og er skrevet av Stina Dale.

Dobbelthjerte handler om Selma som bor på en husmannsplass sammen med mor, far og tre søsken. Året er 1905, og vi befinner oss på Radøy. Selma er kjæreste med Herman, som er sønn på en ganske stor gård. Familien hans godtar ikke Selma som hustru til Herman, men Herman er fast bestemt på at de skal gifte seg, om han så må gi opp arven sin.

Selma sin familie havner i en knipe, og Selma må ut og jobbe som tjenestepike på Storgården Fagerlia. Mannen i huset der, har rykte på seg for å gå etter de vakre tjenestepikene, og det går rykter om at tjenestepiker har sluttet i stillingen sin pga de ble gravide. Hvem faren er, det er det ikke lett å få svar på… I hvert fall ikke enda i denne serien 😉

På Fagerlia møter Selma flotte Wilhelm, som er odelssønn på gården. Det slår gnister mellom Selma og Wilhelm. Men Wilhelm er gift med vakre Vera, og Selma skal jo forlove seg og gifte seg med Herman. Kan man være kjær i to stk samtidig?

Jeg var inne i en liten lesetørke, som varte i ca 1 mnd, men da denne boka ramlet ned i postkassa mi, måtte jeg bare prøve å lese litt. Jeg fikk lest ett par kapitler, men så la jeg den vekk igjen, lesetørken var ikke over riktig enda kjente jeg. Men så gikk dagene, og jeg tenkte ofte på den boka som bare lå der, ulest… Jeg tenkte at nå må jeg bare få lest, så jeg kan få den ut av hodet 😂 Jeg plukket opp boka igjen, og begynte å lese. Etter bare noen få minutter, var jeg oppslukt i historien! Karakterene kom tydelig frem i fantasien min, og jeg var igjen forsvunnet inn i bøkenes magiske verden. 💖

Stina har en fantastisk fortellerstemme som trekker deg dypt inn i historien, og fengsler deg. (Enten man er klar for det eller ei 😉) Hun klarer å gi liv til karakterene sine, man kan tydelig se dem for seg, og man er nesten tilstede selv i fortellingen. Hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg ikke gjettet at Stina er en debutant. Hun har et levende og godt språk, en fin flyt når man leser. Det er den fine flyten man av og til kan få av bøker, der man nesten ikke merker at man blar om sidene, historien bare spilles av foran deg.

Det er en varm og god førstebok. En førstebok som gjør at man kjenner igjen mange av følelsene Selma går igjennom, hun opplever glede, sinne, frustrasjon, sjalusi, dårlig samvittighet og mye mer allerede i første bok! Og med en slik førstebok, må jo bare fortsettelsen bli bra!

Det virker som Stina har funnet den perfekte oppskriften på en førstebok i en romanserie, og jeg biter på, for denne må jeg abonnere på 😁

Lesertanker om Annabella

En miniserie på 10 bøker er ferdig lest. Serien heter Annabella, og er skrevet av Christin Grilstad Prøis. Jeg skrev et innlegg her på bloggen da førsteboka kom ut, og jeg likte godt førsteboka. Hvis du vil lese hva jeg skrev den gang, så kan du lese det HER. Men i dette innlegget vil jeg skrive litt lesertanker om denne nå komplette serien.

Litt om hva serien handler om :

Serien har handling fra Tønsberg, og året er 1812.
Vi blir kjent med en vakker jente på 16 år, som heter Annabella. Annabella er i kjøkkentjeneste på Jarlsberg hovedgård, og drømmer om å bli grevinnens hoffpike, da en hendelse tvinger henne til å flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, hvor hun klarer å få jobb på et vertshus. Vertshuset styres av den strenge, men omsorgsfulle Johanne. Annabella er ikke som alle andre jenter, og hun har problemer med å forstå hva folk mener til tider. De bruker så rare ord og setninger som ikke passer inn i det de snakker om.. Hvorfor snakker de så rart, som når Johanne sier at noen plutselig har dukket opp ut av det blå, når de tydelig kommer inn inngangsdøra, ikke noe blått? Annabella skjønner altså ikke hvorfor folk snakker så rart til hverandre… 😉

Nå når jeg har lest 10 bøker om Annabella, Johanne, Baste og Lars bl.a tenker jeg at ord som passer til å beskrive denne serien er : humor, varme, omtanke og noe utenom det vanlige. Annabella er en frisk, ny karakter som ikke er en A4 karakter i en romanserie. Annabella er ikke ei rik storgårdsjente som ønsker seg et liv med en fattig kar, Annabella er ei fattig jente som i starten ønsker å finne seg en rik mann, så hun kan kle seg i silke og blonder. Men ting går sjeldent slik Annabella ønsker, og hun roter seg bort i ting som gjør at hun må flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, hvor hun klarer å få jobb på et vertshus som blir drevet av Johanne. Johanne er ei streng, men godhjerta dame, og hun har en sønn som ikke er som alle andre.. Johanne har sitt å slite med, og med Baste som krever sitt, er det ikke bare lett når hun får ei jente i hus som også har sine utfordringer.

Jeg likte veldig godt denne serien, det var gøy å lese om litt annerledes karakterer, med utfordringer jeg ikke har lest om før i romanserier. Annabella har hele tiden vært ei bok jeg griper tak i så snart som mulig for å lese. 🙂 Dette er en serie for deg som liker å lese om andre ting enn storgårder. Jeg vil kalle dette en feel-good serie, siden det ikke skjer så mye elendighet som det av og til kan gjøre i romanserier. Her kommer det kjappe, friske replikker på løpende bånd, det er en lun humor og man blir kjent med ei sterk jente som bare prøver å se verden med andres øyne enn sine egne, for hennes øyne og ører oppfatter vist ikke verden slik alle andre oppfatter den. 😉 Om jeg skal pirke på noe i denne serien, så må det være den brå slutten. Jeg føler det kunne vært ei bok til, eller i hvert fall noen flere kapitler som har handling fra noen år senere i tid, slik at vi fikk sett hvordan livene til disse personene man har blitt så glad i, utviklet seg. Fikk de jobbene de drømte om? Ble de virkelig gift de som ønsket det? Ble ødelagte vennskap fikset? Ble gjeld betalt ned? Ble det barn hos parene? Det ble kanskje litt mange ubesvarte spørsmål, men samtidig så får man jo hint om at alt ordnet seg for alle sammen. 🙂 og forfatteren skriver selv i etterordet at hun ser for seg en lykkelig slutt for bl.a Annabella.

Jeg kan trygt anbefale denne serien til andre.. 🙂 Tusen takk for en frisk, ny miniserie Christin. Håper du skriver enda en serie med litt uvanlige karakterer man kan bli glad i 🙂 Jeg skal garantert lese den i så fall 😉

Bokanmeldelse av den nye romanserien, Nordavind.

Kaja Nylund har gitt ut nok en romanserie, denne heter Nordavind, og er hennes tredje romanserie. 🙂 Kaja har tidligere gitt ut romanseriene Rebekka og Perlemor. Nordavind er som Rebekka og Perlemor, gitt ut av Bladkompaniet 🙂

Nordavind har handling fra Lofoten, og året er 1820. Forlaget skriver dette om serien :

«Oleanna er datter av Edmund Angell, selveste nessekongen på Ure. Om nettene sniker hun seg ut for å møte Martin, en tilreisende fisker.

I drømmene hennes ville faren la henne få ekte ham, og hun ville leve lykkelig som Martins hustru resten av livet. Hun kom aldri til å savne noe av det foreldrene mente hun ikke kunne leve foruten. Men i det virkelige liv var alt annerledes. Helt fra de var små, hadde søsknene Angell visst at det var faren som skulle finne en passende ektemake til dem …

Over flere tiår har Oleannas familie hatt en bitter feide med Haveng-familien, som holder til et godt steinkast unna. Da faren hennes bestemmer seg for å slutte fred, får det store følger for både Oleanna og søsteren.»

Så… i denne serien skal vi bli bedre kjent med bl.a søstrene Oleanna og Louise. Begge er nå i gifteklar alder, og deres far har funnet ut at det er på tide å få dem godt gift. Men, søstrene er absolutt ikke enige med farens valg. En familiefeid som har pågått i generasjoner, har skapt problemer for begge familier involvert, og de bestemmer seg for å begrave stridsøksa, men i denne sammenheng, blir barna i begge familiene som brikker i fedrene deres sitt spill…

Kaja er jo en dreven romanserieforfatter nå, og det er det jo ikke noe tvil om når man leser denne boka 🙂 En veldig fin, lun og velskrevet førstebok. Kaja har nok en gang klart å skrive en bok som fenger, og jeg tviler ikke på at denne serien blir minst like populær som hennes andre serier 🙂

Karakterene i Nordavind er interressante karakterer. Jeg blir nysgjerrig på dem. Det var spesielt prologen som grep nysgjerrigheten min, jeg lurer veldig på hva som er historien som har utspilt seg etter det vi leser om i prologen. Hvordan de to har en sammenheng med Oleanna. Det er i hvert fall ikke i tvil om at det må være et familiebånd mellom Flora og Oleanna, siden begge har fregner og et fødselsmerke i nakken 🙂 men slik prologen er skrevet, skulle man ikke tro det var mulig. Så jeg lurer veldig på hva Kaja har funnet på for å løse disse knutene 😉

Jeg har selv ikke lest Rebekka, men jeg har lest en del av Perlemor, og kommer til å lese videre på Nordavind 🙂 Kaja skriver utrolig bra, og bøkene hun skriver er alltid vanskelig å legge fra seg.

Jeg kan trygt anbefale denne serien, og har du lest en av de andre seriene hennes, så er det i hvert fall bare å starte abonnement 😂 Du blir nok ikke skuffet over denne serien heller 💖 og har du ikke lest en av seriene til Kaja, ja da synes jeg du skal gripe tak i denne boka, og lese 😉

Bokanmeldelse av den nye romanserien, Brenninger.

Førsteboka i den nye romanserien, Brenninger, skrevet av Karen Støylen.

Denne gangen vil jeg skrive en anmeldelse av førsteboka i den nye romanserien, Brenninger. Første bok heter Livstegn, og er Karen Støylen sin debutserie. Serien utgis av Cappelen Damm 🙂 du kan lese mer om serien HER.

Jeg var så heldig som fikk lese manuset til denne serien for noen måneder siden, og endelig kan jeg dele mine tanker om serien 🙂

Først litt om førsteboka 🙂

Serien har handling fra Mørekysten, året er 1885. Vi møter Eir, ei ung jente med usedvanlige krefter, som bor sammen med sin bestefar i et lite hus i Holmsund. Hun arbeider hardt for å overleve, og for å skaffe mat til seg selv og den syke bestefaren sin. Livet langs kysten i et lite fiskevær er hardt, og hun må være sterk og uredd for å takle slitet hun må igjennom for å overleve. Moren hennes er død, og hun kjenner ikke sin far, det er bare hun og bestefaren i det lille huset. Eir har spesielle evner, og folk frykter henne. Men de dukker allikevel opp når de trenger hennes hjelp..

Så litt om hva jeg tenker om denne førsteboka 🙂

Dette er nok serien for meg, det er jeg ganske sikker på! Brenninger har alt jeg elsker å lese om, og den var nesten umulig å legge fra seg! Fantastisk førstebok synes jeg. En levende og fin historie, med fin flyt og flotte karakterer.  Jeg skulle bare lese prologen i full fart, og plutselig var halve boka lest. 😂 Resten av boka ble slukt neste kveld…


Hovedkarakteren, Eir, er ei utrolig fascinerende jente med sine varme hender. Disa, den vakre kvinnen fra sør, virker som en veldig spennende og fargerik karakter som nok kommer til å gi litt ekstra piff til serien. Også er det den mystiske mannen som er et fint krydder til historien, denne mannen som Eir føler så stor frykt for, uten å kjenne ham. Han vet vi ingenting om enda, annet enn at han vil ha med seg Eir avsted over fjellet. Også har man bestefaren til Eir, som man føler slik godhet for. Mange forskjellige og interressante karakterer med andre ord 🙂


Brenninger kan nok fort bli en av mine favoritter hvis den fortsetter slik som førsteboka! Førsteboka har alt jeg liker å lese om. Jeg elsker å lese serier med litt mystikk i, og som samtidig handler om folk som strever og arbeider for å få mat i magen. Det blir da så rått og ekte på en måte. Det er også veldig fine skildringer av karakterer og området de bor i.  Man kan nesten føle kulden om vinteren, som Eir opplever når hun står i sjøen, barbent, og renser fisk som blir fraktet inn til kvinnene som står klar og venter på å samle store hauger med fisk, så de kan få godt betalt og overleve noen uker til.


Jeg vil ha bok 2 nå! 😍 Og jeg har allerede bestilt abonnement på denne serien.

Alt i alt, en intens og flott leseopplevelse, fylt med alt jeg elsker å lese om i en serie. Denne førsteboka ga meg samme gode følelsen av leseglede, som jeg har kjent når jeg har lest mine favorittserier tidligere 🙂 Så jeg håper bare det fortsetter slik i de neste bøkene også.

Forfatterintervju med Dorthe Erichsen

Jeg har sendt noen spørsmål til forfatter og oversetter, Dorthe Erichsen 🙂 Dorthe har skrevet 2 romanserier nå, Losbarna og Seterliv. Losbarna ble utgitt mellom 2011-2013, og ble på 20 bøker. Seterliv ble utgitt mellom 2015-2020, og ble på 28 bøker. Seterliv har blitt en av mine absolutte favorittserier, siden det er en skikkelig «feel-good» serie, som er spennende og flott, og jeg har innrykk av at den er veldig korrekt i forhold til tiden den har handling fra. Losbarna har jeg ikke fått lest enda 😉 Men den skal leses!

 

 

1. Kan du fortelle med egne ord hva Losbarna og Seterliv handler om? 

 Losbarna og Seterliv er to ulike serier, men begge handler om små samfunn som befinner seg i en brytningstid mellom gammel og moderne tid.  Begge steder bidrar en økt strøm med tilreisende til nye impulser og små og store konflikter.

Losbarna foregår i tiden under og etter første verdenskrig, og miljøet og naturen er inspirert av Tjøme-traktene. Skjærgården i Vestfold er vakker, men lunefull. Vi følger Jon og Julie, som begge har mistet sine losfedre på havet, og som begge er ambisiøse og vil opp og fram. Jon reiser til sjøs, til tross for at verdenskrigen fortsatt raser ute i Europa, mens Julie tar seg arbeid på det nye, moderne hotellet som blir bygd på den andre siden av sundet fra der hun bor. Med andre ord begynner de begge voksenlivet i spennende miljøer der de møter mange fascinerende mennesker og spennende situasjoner, og resten får dere nesten lese selv …

 

Seterliv foregår i nedre Hallingdal i tida rundt Unionsoppløsningen. Vi følger Ingebjørg, som bor på et småbruk sammen med søsteren Ragnhild og faren. Moren omkommer i en tragisk ulykke, og på dødsleiet antyder hun at de ikke kjente henne så godt som de trodde. Morens siste ord skaper uro hos døtrene, og de forsøker å finne ut hva hun egentlig mente med det hun sa. Samtidig er det  kommet mange sjarmerende jernbanearbeidere til bygda, og dette fører til sjalusi, slagsmål og kanskje det som verre er. Og den mest sjarmerende av dem alle, er den mørke, men mystiske Elias …

 

2. Seterliv er jo nettopp avsluttet (og har blitt en av mine favoritter), skriver du på noe nytt nå?

Jeg skriver alltid på noe, hva det blir til vil tiden vise.

 

3. Du jobber jo også som oversetter, hvordan får du tid til både skriving og oversetting? 

Det er oversetter jeg egentlig er, sier jeg alltid. Men etter 48 bøker, må jeg kanskje begynne å tenke på meg selv som forfatter, selv om jeg synes det er litt skummelt! Som frilanser er jeg glad for at jeg har flere ben å stå på, men til tider kan det være veldig hektisk med to jobber som begge har stramme tidsfrister. Det betyr at jeg ofte jobber både 10 og 12 timer i døgnet, og helgefri er ingen selvfølge. Det å jobbe med tekst -enten det er egen eller andres – er en livsstil man må trives med.

 

4. Har du noen gang fått inspirasjon fra en av bøkene du har oversatt, til dine egne skriveprosjekt? Tror du jobben som oversetter, har en positiv effekt på eget skriveprosjekt? 

 Jeg tror alt arbeid med språk og tekst har en positiv innvirkning på eget skriveprosjekt. Og ikke minst er det viktig å lese mye – enten det er romaner, aviser eller ukeblader. Men hos meg kommer alltid personene først, det betyr at jeg må ha noen av menneskene på plass før jeg spinner selve fortellingen. Alt vi forfattere skriver, er inspirert av noe, men det er som regel fragmenter av mange ting som vi fletter sammen til vår historie.

5. Hvordan får man egentlig jobb som oversetter? Hva slags utdanning må man f. eks ha? Fortell gjerne litt om hvordan du ble oversetter. 🙂 

Jeg har studert historie, engelsk og massekommunikasjon, og begynte å jobbe i forlag da jeg var 23 år. Var forlagsredaktør i sju år, før jeg begynte å jobbe frilans som oversetter. Til sammen har jeg arbeidet i bokbransjen i 36 år nå! Bokoversettere har svært ulik bakgrunn, men mange har studert språk eller litteratur. Det vanlige er å henvende seg til et forlag, og er man heldig, får man kanskje en prøveoversettelse, som danner grunnlag for nye oppdrag. Men det er et trangt nåløye!

6. Du er en dame med mange jern i ilden ser det ut til, du ble valgt inn i styret hos «Forfatterforbundet» i 2018. Fortell gjerne litt om dette.

Jeg sitter i styret i Forfatterforbundet, som jeg var med å stifte i 2018, og som allerede har ca  400 medlemmer. Årsaken til at Forfatterforbundet ble stiftet, var at vi var mange forfattere som så behovet for en moderne fagorganisasjon, der vi jobber for alle forfattere, uansett sjanger og såkalt litterær verdi. I februar ble vi tatt opp i LO, med de fordeler det gir for medlemmene. Det er en stor anerkjennelse av ikke minst serieforfatterne at vi nå har fått rett til å være med på å forvalte en del av de offentlige midlene som blant annet deles ut som stipend til skjønnlitterære forfattere.

 

 

7. Så over til seriene dine igjen 😉 Jeg husker du tok deg en tur på ei seter for noen år siden, for å virkelig kjenne på livet som seterjente, vil veldig gjerne høre litt om hvordan du hadde det der, og hva du lærte. Var det noe som ga deg en skikkelig «aha-opplevelse» da du var til seters?  🙂

Jeg deltok på Den norske Turistforenings budeiekurs på Iungsdalshytta ovenfor Ål i Hallingdal i 2016. Det var rett og slett kjempegøy. Selv om jeg er vokst opp på bygda, midt blant bondegårder, så er jeg ikke fra gård selv. Jeg hadde f eks aldri melka før, og vi lærte å kinne smør og yste ost. Og så var det veldig morsomt å bli kjent med ulike personlighetene til kuene. Den største aha-opplevelsen var egentlig at kuer minner om bikkjer, de er bare noen hundre kilo tyngre …

 

Dorthe som melker 🙂

 

8. Losbarna var jo den første serien du ga ut, og den ble utgitt i 2011, vil veldig gjerne høre litt om inspirasjonen til denne serien. Jeg har lest at historien til Losbarna var lenge en del av deg før du begynte å skrive den. Når dukket handlingen for denne serien opp hos deg? Og når begynte du å skrive den?

Farfar bygde hytte på Tjøme i 1928, og denne hytta forble i familien i 80 år. Jeg visste at der vår hytte lå, hadde det bodd to loser med familie. Og det spesielle var at de to losene ble tatt av havet samme natt. Min historie handler ikke om disse to familiene, men det var deres tragiske skjebne som inspirerte meg til å skrive Losbarna. Men noen egentlig fart på skrivingen ble det ikke før etter at vi solgte hytta i 2008. Så serien var kanskje også en hyllest til det landskapet der jeg hadde feriert hver eneste sommer siden jeg ble født.

9. Fortell gjerne om da du fikk beskjed fra forlaget at de ville ha et samarbeid med deg, og kanskje utgi serien din, hva tenkte/følte du da? Hvem måtte du fortelle det til først? 🙂 

En dag høsten 2009 tenkte jeg at nå skal jeg se om ideen min er noe verdt. Jeg hadde skrevet tre kapitler som jeg sendte på e-post til redaksjonen. Jeg var nok heldig med tidspunktet på dagen, for bare en halvtime etter ringte redaksjonssjefen og sa at jeg skulle skrive på! Akkurat den følelsen glemmer jeg aldri, men etter å ha jobbet i bransjen siden 1984, er jeg så vant til å holde munn, at jeg ikke sa det til en levende sjel før intensjonsavtalen var underskrevet. Og selv da var det bare de aller, aller nærmeste som visste det.

10. Hadde du sendt inn noen manus til forlag før, eller var du så heldig at de likte ditt manus første gang du sendte inn? 

 Jeg var så heldig at de likte det med en gang, men derfra til en ferdig serie, er det mye arbeid. Førsteutkastet er bare et utkast, og det jobbes intenst redaksjonelt med våre manus, slik at de skal bli best mulig.

11. Vil veldig gjerne høre litt om hvordan er vanlig arbeidsdag for deg er, har du noen faste rutiner? Satt opp egne skrivetimer i løpet av dagen, eller skriver du med en gang en tanke dukker opp?

Jeg er veldig kjedelig når det kommer til arbeidsrutiner. Står opp og spiser frokost ganske tidlig om morgenen, og så begynner jeg å jobbe. Som serieforfatter må du være strukturert, og prøve å skrive selv om du har den berømmelige skrivesperren. Vi har stramme tidsfrister og lite tid å somle bort. Noen ganger jobber jeg utover kvelden, men nattejobbing har jeg slutta med. Ellers bruker jeg mobilen flittig til å notere tanker som dukker opp, og det er ofte greit å la de tankene få hvile noen timer. For det er ikke alltid de er så geniale som jeg tror der og da.

12. Har du noen gode tips til de som prøver å skrive en romanserie selv nå, i håp om å få sendt inn et manus til et forlag? Hva føler du de bør vente seg i denne bransjen?  

Les, les og les enda mer. Ikke nødvendigvis romanserier, men alt mulig fra fagbøker og historie, til ukeblader og blogger på nettet. For jo mer du leser, desto lettere blir det å fortelle historien din skriftlig. Og jo bedre du skriver, desto større sjanse er det for å bli antatt.

Er de så heldige å bli en av dem forlaget vil jobbe videre med, så kan de forvente seg masse hardt arbeid, men samtidig vil de også oppleve mye moro. Og så tror jeg vi serieforfattere er ekstra heldige ved at vi har så nær kontakt med leserne våre. Det er jo den aller triveligste biten ved jobben, for det er jo leserne vi skriver for.

Et tips fra Dorthe er å lese faktabøker 🙂

13. Research er jo en veldig stor og viktig del når man ønsker å skrive en romanserie, og for å få inspirasjon, hvilke midler er det du bruker mest i din research? Har du noen gode tips til hvor spirende forfattere bør lete etter inspirasjon?

Å gå en tur på historiske tomter er alltid nyttig. Enten det er museum eller et parkanlegg ved en gammel lystgård eller noe helt annet. Ellers er det mange fine bilder på digitalt museum, og jeg anbefaler alle å ta kontakt med historielaget i området du skriver fra. Her finnes det mange hjelpsomme og kunnskapsrike folk. Nasjonalbiblioteket har en nettside der man finner mye stoff, og i tillegg finnes det masse spennende litteratur på biblioteket.

Dorthe foran Gulskogen Gård i Drammen.

Gulskogen gård er en gammel lystgård.

 

14. Hadde du lest noen romanserier før du begynte å skrive dem selv? Isåfall: hvilke? Og har du en favoritt?

Jeg hadde bare lest en og annen enkeltbok, så jeg har ingen favoritter, men jeg hadde lest utallige ukebladromaner. Til mitt store hell vokste jeg opp med en mor som oversatte romaner for Bladkompaniet og var romankonsulent for ukebladet Hjemmet. Dermed hadde jeg fra tidlig alder av tilgang på enorme mengder av utenlandske ukeblader og romaner, noe som var perfekt for en lesehest som meg.

15. Hvis noen vil på en liten vandring i Losbarna og/eller Seterliv sin verden, hvor vil du anbefale at de begynner, og hva anbefaler du at de får sett? Er det noen vesentlige plasser eller bygg du føler de burde se da? 🙂

Losbarna: Ta en tur ut på Verdens ende og still deg ved siden av statuen av sjømannshustruen og se ut over sjøen. Gjerne en dag med blåst og regn. Da får du et inntrykk av hvordan livet må ha artet seg for dem som levde den gangen. Og kjør gjerne nedom Havna hotell og se om noe virker kjent.

Sjømannshustruen ved verdens ende.. (Bildet er fra no.tripadvisor.com)

 Seterliv: Om sommeren har Nes historielag noen flotte vandringer på Nesbyen, der man blir kjent med Gamle Nes. Her blir man tatt med til blant annet sorenskrivergården og en del andre steder som historien er blitt inspirert av. En tur til museet på Nesbyen kan også anbefales.

Fra Hallingdal Museum, Nesbyen. (Bildet er fra visitnorway.no)

 

16. Som vanlig avslutter jeg disse intervjuene med å spør om du har en oppskrift du vil dele med oss? 🙂

I begge seriene inntas det en del formkaker. Det tror jeg skyldes at forfatteren har særdeles gode barndomsminner når det gjelder slike kaker. Yndlingsoppskriften har jeg delt en gang før, men den er så god at jeg deler den igjen.Siden den stammer fra min oldemor, som var bondekone med stor ungeflokk, er det rause mål.

 

Oldemors aprikoskake

 

Til 3 formkakeformer

 

375 g tørkede aprikoser

375 g smør

7,5 dl sukker

3 toppede ts vaniljesukker

6 store egg

3 dl helmelk eller matfløte

12 dl hvetemel

3 toppede ts bakepulver

 

-Sett stekovnen på 165oC og smør 3 formkakeformer godt.
-Småhakk aprikosene.
-Rør smør, sukker og vaniljesukker hvitt.
-Rør inn egg og melk, og sikt i hvetemel og bakepulver.
-Rør til alt er glatt, og vend inn aprikosene.
-Fordel røren i formene, og stek kakene på nederste rille.
-Etter at kakene har stått i ovnen 1 time og 15 minutter, skrur du av varmen, og lar formene stå i ovnen i 10–15 minutter til. De ferdigstekten kakene hvelves ut av formene og avkjøles på rist. Holder seg lenge hvis de oppbevares i plast på et kjølig sted. Kan også fryses.

 


Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene mine, Dorthe 😀 Helt til slutt legger jeg ved et bilde av Dorthe og jeg, da vi møttes på treffet jeg hadde i Oslo, i regi av facebookgruppa mi Romanserier- Lev i en annen verden en stund 

Forfatterintervju med Salmund Kyvik

Salmund i skrivehjørnet sitt.

Denne gangen er det Salmund Kyvik som har fått tilsendt noen spørsmål fra meg. Tusen takk for fine svar, Salmund 🙂

Salmund har skrevet 4 romanserier som nå er komplette, han har skrevet Inga Torfinnsdatter, Kapteinens Datter, Mørketid og Nattlys.

1. Du har jo utgitt flere serier, kan du fortelle med egne ord hva Inga Torfinnsdatter, Kapteinens Datter, Mørketid og Nattlys handler om?

Jeg tar for meg seriene i den rekkefølgen de ble skrevet:

Inga Torfinnsdatter følger en jente/kvinne av den adelige Smørslekten. Handlingen er fra første halvdel av 1400-tallet, en urolig tid der bl.a. Bergen ble utsatt for flere angrep av nordtyske sjørøvere. Handlingen starter i Bergen og flytter seg over til Østlandet. Moren vil at hun skal giftes bort til Halvdan Kvite, en eldre mann med dårlig rykte, men han er rik. Inga har helt andre planer, i all hemmelighet treffer hun Torgeir … I bakgrunnen foregår et storpolitisk spill om kongemakten i Norden, og de nordtyske sjørøverne «vitalinerne» er en viktig brikke i dette spillet. At Inga blir beskyldt for å drive svartekunster, gjør ikke situasjonen lettere for henne … 

Serien er på 8 bøker og kom ut i 2007 – 08. Nå finnes den også som e-bøker og som lydbøker (Cappelen/Damm). Første bok kommer ut på Storytel 19. juli, og deretter kommer de neste til strømming fortløpende, den 19. i hver måned.

Kapteinens datter forteller historien til Ingrid Olsen fra Arendal. Som ungjente forelsker hun seg i husmannsgutten Martin, men moren har helt andre planer og dels lurer, dels tvinger henne inn i ekteskap med Olav Reinertsen, eneste sønn av en rik Arendalsreder. Olav er en tyrann som ikke viker tilbake for noe, men Ingrid har ikke glemt sin ungdomskjæreste…

Napoleonskrigene ute i Europa er et bakgrunnsteppe for handlingen, med bl. a. engelskmennenes angrep på København. Handlingen foregår på Hisøy utenfor Arendal, i Arendal, i Christiania og i København.

Denne serien er også på 8 bøker og kom ut 2011/12. Nå finnes den både som e-bøker og lydbøker. Det er jeg som har lest den inn, og hele serien ligger ute til strømming på Fabel.

Mørketid forteller historien til familien Henriksen på Bekkelagshøgda rett utenfor Oslo fra våren 1939 og fram til høsten 1945. Med krigen som bakteppe følger foreldrene og hver av de tre søsknene slår inn på ulike veier gjennom den vanskelige tiden. Serien har flere parallelle historier og følger bl.a. også en jødisk familie fra Nordstrand, en jødisk mor fra Hamburg og en engelsk flyger … 

Serien er på 18 bøker og finnes også som e-bøker. Foreløpig er de første 5 bøkene i serien er lest inn som lydbøker av Yngvild Grotmol (som i år er innstilt til Amandaprisen). De tre første av disse ligger nå ute til strømming på Fabel.

Nattlys forteller historien om Lillian og Mads og gir et bilde av forbudstiden i Norge. Hun er oppvokst først på et barnehjem og deretter som fosterbarn på et småbruk utenfor Horten. Han ble sendt ut til det beryktede skolehjemmet på Bastøy da han var liten guttunge og måtte bli der til han fylte 18. fordi han var sulten og hadde stjålet en kake hos en baker. Som voksne må de klare seg som best de kan: Hun som hushjelp hos en rik familie på Frogner i Kristiania, mens han kommer inn i spritsmuglermiljøet i hovedstaden …

En liten kuriositet i forbindelse med Kapteinens datter: I papirbøkene/e-bøkene ligger det en «liten» feil som i en senere bok ville ha fått avgjørende betydning for handlingen. Meningen var nemlig at serien skulle bli på mer enn 8 bøker, men Aller forlag la virksomheten ned, og jeg måtte skrive en serieavslutning i bok 8. I lydbokserien har jeg rettet opp feilen – som er meningsløs uten den tenkte fortsettelsen. Hvis noen av leserne kan finne feilen, tror jeg jammen at vedkommende fortjener en signert bok. Hvis det blir flere, må jeg trekke, hvis jeg ikke finner ut hvem som kom først!  

2. På Kapteinens Datter er det ikke bare du som står som forfatter, kan du fortelle litt om hvorfor du og din kone står som forfattere sammen? 🙂

På Kapteinens datter står også min kone som forfatter. I Aller forlag var de skeptiske til bare å ha et mannsnavn på bokomslaget. Forlagssjefen bad innstendig min kone om ikke han kunne sette inn hennes navn som «medforfatter», selv om hun ikke hadde skrevet et ord av innholdet … 

3. Har du blitt inspirert av «ekte» folk da du skrev noen av seriene dine? Hvem?

Jeg har selvsagt blitt inspirert av «ekte» folk i skrivingen, og i alle de fire seriene har jeg en blanding av historiske oppdiktede personer. I skildringene fra Grini og Kirkenes i Mørketid, tenkte jeg på faren min som ble arrestert og sendt dit under krigen.

4. Siste bok i Nattlys har jo kommet ut i hyllene nå, skriver du på noe nytt?

Selvsagt skriver jeg på noe nytt – men det er for tidlig å røpe noe om det. I mellomtiden skriver jeg også noen noveller for Hjemmet, Norsk Ukeblad og Familien.

5. Kan du fortelle litt om tiden da du fikk beskjed om at forlaget ville gi ut den første serien din? Hva tenkte du da du fikk beskjeden? Hvem var det du delte den gode nyheten med først?

I manuskriptet til førsteboka i Inga Torfinnsdatter hadde jeg en mannlig hovedperson første gang jeg sendte inn til forlag. Og fikk dundrende avslag der begrunnelsen bl.a. var at ingen ville lese en slik bok uten at en kvinne var hovedperson! Jeg skrev om og foretok et raskt kjønnsskifte på hovedpersonen og sendte inn til Cappelen forlag rett før juleferien. Da jeg kom hjem fra jobb (i skolen) en av de første dagene etter nyttår, fikk jeg beskjed om at forlaget hadde ringt og ville ha et møte med meg. Jeg var i syvende himmel, og førsteboka i serien kom ut på forsommeren samme år. Jeg tror at jeg fortalte nyheten til alle jeg kjente.

6. Hadde du sendt inn manus før også? Eller var det første gang du sendte inn?

Selvfølgelig hadde jeg sendt inn manus før – flere ganger. Jeg tror de fleste forfattere har fått en del avslag før de endelig har sluppet gjennom nåløyet.

7. Fortell gjerne litt om hvordan en vanlig dag hos deg med skriving var/er 🙂 hvordan legger du opp arbeidet med manuset?

Jeg skriver omtrent hver dag. Det blir en slags livsstil. For å holde koken har jeg som mål om å skrive minst 1000 ord om dagen, enten på bok eller novelle – eller på helt nye prosjekter. Den beste tiden min når det gjelder skriving, er tidlig på dagen. Som regel sitter jeg ved pc’n mellom halv ni og frem til lunsj. Da spiser jeg litt, går meg en god tur og gjør unna eventuelle ærender i samme slengen, før jeg ender opp foran pc’n igjen.

Hvordan jeg legger opp manusarbeidet: Først og fremst er det viktig å holde tråden. Jeg lager meg liste over personene med utseende og personlighetstrekk, og jeg lager korte sammendrag av hvert kapittel slik at jeg hele tiden kan gå tilbake og se etter løse tråder som må nøstes opp. En serie er en såpass «stor» fortelling at det gjelder å ha tungen noenlunde rett i munnen. Når jeg begynner på et nytt prosjekt, må jeg først sette meg nøye inn i tiden, deretter i de viktigste personene, og endelig også i miljøet eller de ulike miljøene som jeg vil prøve å få fram. På den måten skaper en del av historien seg selv: Hvordan vil den eller den personen reagere i situasjonen jeg lar dem havne i?

8. Hva var grunnen til at du valgte å skrive romanserier, i stedet for en enkeltstående roman f eks? Kunne du tenke deg å skrive en enkeltstående bok i en annen sjanger? Hvilken?

For meg er det ikke noe avgjørende skille mellom en romanserie eller en enkeltstående roman. Det jeg ønsker er å fortelle en historie, og det kan gjøres i mange formater. At jeg har havnet inn på serieromanen, er i grunnen ganske tilfeldig. Men jeg trives med det, og er først og fremst opptatt av at jeg får fortalt løgnhistoriene mine. En serieroman er ikke annet enn en lang roman som er oppdelt i flere deler …

Derfor kunne jeg godt tenke med å skrive enkeltstående bøker også – i flere sjangre. Kanskje krim?

9. Har du kombinert en annen jobb med skriving, eller har du kun hatt sjans til å jobbe med skrivingen?

Da jeg skrev Inga Torfinnsdatter og Kapteinenes datter, hadde jeg full lærerjobb i skolen. Det fortsatte jeg med til jeg var omtrent halvveis i Mørketid. Siden har jeg «bare» skrevet, som om det ikke er fulltids jobb i seg selv …

10. Har du en favorittserie av dine egne serier? Er det en du er mer fornøyd med enn de andre? 🙂

Favorittserien min blant egne serier, er som regel den jeg holder på med akkurat nå! Jeg går så opp i historien og personene underveis at det nesten må bli sånn.

11. Har du lest noen romanserier selv? Og har du en favoritt i så fall?

Jeg har aldri fått tid til å lese en hel romanserie, bare enkeltstående bøker fra andre. Jeg har mange dyktige kolleger der ute.

12. Det er ikke akkurat for mange mannlige romanserieforfattere, merker du noe til at folk/media reagerer på at du er romanserieforfatter i et litt kvinnedominert yrke? :)

Jeg er heldigvis ikke alene om å være mannlig serieforfatter. Jeg har jobbet mange år som lærer på ungdomskolen, og der har det vært (minst) like kvinnedominert. 

13. Hva er ditt beste tips til de som sitter og ønsker at de skal få gitt ut en romanserie en dag?

Mitt beste tips til de som sitter med ønske om å bli serieforfatter, eller forfatter i det hele tatt: Les bøker og skriv! Framfor alt skriv! Finn deg en epoke du har lyst til å skrive om, og begynn å dikte opp personer som kan passe inn i den tiden. Bruk mye tid på research – og vær framfor alt litt sta! Mye og hardt arbeid er det eneste som kan føre fram, og du må tåle mange nederlag underveis.

Kommer du dit, så må du ikke tro at du blir rik av det! Det er også noe du må tåle …

14. Som vanlig avslutter jeg et intervju med å spør om en oppskrift. Har du en oppskrift du vil dele med leserne? Enter en middag/dessert/bakst/leskedrikk?

Jeg har en oppskrift på god likør som passer godt til smuglingen i Nattlys: 

Likør 44:

Én hel god og uskrelt appelsin. Vask den og stikk 44 hull i den med gaffel.

Dytt den ned i et Norgesglass sammen med 44 hele kaffebønner og 44 sukkerbiter. 1 vaniljestang.

Hell over 44% sprit til det dekker appelsinen.

La det trekke i 44 dager før du siler av. Lagre i ytterligere 44 dager.

Ferdig og nyt!

———————————–

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmål, Salmund 🙂 Må avslutte dette intervjuet med et bilde av oss to, tatt i Oslo da jeg hadde det første treffet i regi av fb gruppa mi, «Romanserier-Lev i en annen verden en stund « 😀 Det var en flott dag, kjempe kjekt å få hilst på deg da, og på treff senere også!

107593662_609710859750267_670235035556336907_n

Bokanmeldelse, bok 1, Gjenklang

En ny førstebok i en romanserie er utgitt, Gjenklang, boka heter «i familiens fotspor» og er skrevet av Hannah Mileman og Nora Dåsnes, og er deres debut innen sjangeren 🙂 De er begge utdannet illustratører, og Nora har tidligere gitt ut barnebøker. De skriver Gjenklang (og illustrerer bøkene) sammen. Gjenklang er den første romanserien som skal gis ut i sesonger, og første sesong blir på 7 bøker. Det at ting blir gitt ut i sesonger, betyr at det er en viktig tråd som følges i første sesong, og man får avsluttet denne tråden etter første sesong, i sesong 2 er det en ny tråd som kommer, også følger vi den tråden i sesong to. Ideen om å ha sesonger, liker jeg veldig godt. Det er en spennende ny måte å lese en romanserie på, og slik jeg forstår det, så kan man altså fint slutte å lese serien etter 7 bøker om man vil, siden man har fått løst gåtene i første sesong da. Hannah og Nora har gjort noe nytt og spennende med Gjenklang, og jeg tror dette blir en stor suksess!

Gjenklang har handling fra Kristiania, og året er 1912. Serien handler om 17 år gamle Ella som er foreldreløs. Hun bor hos snille fosterforeldre, men hun klarer ikke slippe taket på hvem som er foreldrene hennes, eneste de vet, er at hun får penger fra faren sin , hver bursdag, og pengene blir sendt fra Kristiania. På hennes 17 årsdag slutter pengene å komme, og hun begynner å bli urolig for om kanskje faren er død, og hun begynner å tenke mye på hvem hun er og hvor hun kommer fra. Hun reiser til Kristiania for å jobbe som tjenestepike i det ærverdige von Tillisch – huset. Her håper hun å kunne få tid til å finne ut hvem foreldrene hennes er, og kanskje hun finner ut hun har familie en plass i Kristiania? Hun har så mange spørsmål, men svarene er visst veldig vanskelige å få. Jo mer hun leter, jo merkeligere blir det. Jakten etter sine røtter ser ut til å bli mer innviklet enn hun trodde. Folk vil ikke en gang snakke med henne, selv om det ser ut til at de vet noe…

Førsteboken i Gjenklang er en veldig spennende førstebok. All mystikken, alle gåtene og også alle menneskene er veldig interessante! Jeg er nå ferdig med førsteboka, men jeg kjenner jeg gjerne skulle hatt bok 2 allerede! Historien deres drar meg inn i boka, og jeg vil ikke ut av boka før sesongen er ferdig! Ella er en flott karakter å følge, ei jente som snakker før hun tenker, og som snakker der hun nok burde ha holdt munn 😉 Men dette skaper bare liv i serien, og jeg sitter og flirer for meg selv. Venninna Jenny er også veldig flott, hun virker som en gledesspreder, et friskt pust i von Tillisch – huset. Mens kokka og Inga er litt mer firkanta 😉 Jeg klarer ikke slutte å tenke på alle gåtene som dukker opp i bok 1! Jeg har allerede begynt å prøve på å løse gåtene!

Jeg liker godt at Hannah og Nora har inkludert en plantegning for hver etasje av det 4 etasjer store huset, det får meg til å føle jeg kan følge Ella i hennes fotspor der hun går rundt i dette store huset 🙂 Veldig fin detalj med en liten tegning for hvert mye kapittel også, det gir boka mer liv.

Alt i alt tror jeg Hannah og Nora har gjort noe smart med denne serien, og de har i hvert fall mange spennende tråder i denne førsteboka, som jeg gjerne vil begynne å nøste opp 😉 Er spent på hvordan det kommer til å fungere med sesonger i en romanserie!

Forfatterintervju med Stine S. Samuelsen

Denne gangen er det forfatter Stine S. Samuelsen som har svart på noen spørsmål 🙂 Stine debuterte med sin romanserie «Forglem meg ei», som er en miniserie på 8 bøker. Jeg har selv anmeldt førsteboka i denne serien, og den kan du lese HER om du vil 🙂

Stine har gitt veldig flotte svar på spørsmålene mine, og dette ble et veldig interresant intervju, hvor man blir bedre kjent med Stine. Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene, Stine 😀 Bildene i dette intervjuet,er det Stine selv som har sendt meg. Takk for flotte bilder!

  1. Kan du fortelle med egne ord hva Forglem meg ei handler om?

Forglem meg ei er en serie på åtte bøker. Den handler om Laura. Hun er gift med Anders og sammen venter de barn. De har fått bygd seg ei lita stue i Orrviken på svenskesiden av Idefjorden/Ringdalsfjorden, ikke langt fra Svinesund. Anders er stenhugger og arbeider sammen med tvillingbroren, Sigvart. Når de er vekke på arbeid, har Laura har godt selskap i den eldre naboen i vika, Ville – og hun blir kjent med den kloke fødekona Augusta. Ei ung presteenke dukker også opp, og ryktene sier at hun tok livet av mannen sin.

Alt ligger til rette for et langt og lykkelig ekteskap mellom Laura og Anders, men skjebnen vil det dessverre helt annerledes. I løpet av noen få timer en dramatisk kveld blir Lauras liv endret for alltid.

  1. Hva var det som inspirerte deg til å skrive Forglem meg ei?

Jeg var så heldig å ha hytte i Orrviken i Ringdalsfjorden i noen år. Når jeg var der, så ble jeg nysgjerrig på hvordan det var å bo slik ensomt til på 1800-tallet. Hvem hadde levd i Orrviken? Jeg er over gjennomsnittlig glad i lokalhistorie, så jeg begynte å lese i gamle kirkebøker, snakke med lokalhistorikere på Svinesund og i Halden – og dukke ned i historisk lokallitteratur. Jeg fant navnet på mange personer som hadde levd i vika, men Laura er diktet helt etter mitt eget hode. Området rundt fjorden er kjent for granitt og mang en stenhugger har arbeidet i området. Det var derfor naturlig å ta utgangspunkt i dette. Og da Norske serier utlyste en skrivekonkurranse «Din mors historie» sommeren 2013, begynte jeg endelig å skrive på Lauras historie. Jeg kalte teksten Kvinnene ved Iddefjorden. Det ble mitt bidrag i konkurransen.

  1. Har du blitt inspirert av «ekte» folk da du skrev serien? Hvem?

Jeg har nok ikke brukt noen jeg kjenner som bakgrunn for karakterene mine, men det er klart at ting jeg opplever eller folk jeg møter plutselig kan gi inspirasjon til en replikk eller en scene. I Forglem meg ei er det en historie som er hentet fra en bekjent av meg. Han fortalte en gang noe skikkelig trist om bestefaren. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg fikk lov til å låne historien og bruke den. Så når Ville endelig forteller Laura hvorfor han ikke vil ha barn og hvorfor han er så opptatt av at unger skal tas godt vare på, så er grunnen den samme som min venns bestefar så forferdelig opplevde.

Historien om den siste kvinnen som ble dømt til døden i Norge, Sofia Johannesdotter, er også hentet fra virkeligheten. Jeg ble fascinert av den svenske giftmordersken da jeg leste om henne, og måtte flette historien inn i handlingen. En grusom sak. Hun ble henrettet ved halshugging i Frederikshald i 1876.

Noe annet som virkelig inspirerer meg, er hvordan det var å være kvinne i gamle dager. Jeg liker best å skrive om slutten av 1800-tallet hvor kvinnene begynner «å våkne litt til liv» og noen i samfunnet begynner å se at kvinner kan være mer selvstendige vesener. I Forglem meg ei har jeg derfor flettet inn at Laura leser Ibsens Et dukkehjem – et skuespill som var helt nytt den gangen.

  1. Holder du på med noe nytt? Får vi snart lest noe nytt fra deg? 🙂

Jeg skrev ei novelle til «Julestemning 2019». Det var en fin erfaring. Ellers så synes jeg det var veldig artig å skrive en romanserie, så håpet er at det skal bli en til – en gang i framtida. Jeg er så vidt i gang og har funnet sted og fått på plass de fleste personene. I mellomtiden gleder jeg meg over at hele Forglem meg ei er ferdig lest inn av forfatterkollega Christin Grilstad Prøis og lanseres på Storytel seinere i år.

  1. Kan du fortelle litt om tiden da du fikk beskjed om at forlaget ville gi ut serien din? Hvem var det du delte den gode nyheten med først? Hva tenkte du da du fikk beskjeden?

Da jeg fikk melding om at Cappelen Damm ville inngå en intensjonsavtale med meg, var jeg på et kurs med den tidligere jobben min. Jeg sjekket e-posten min og så det var kommet tilbakemelding på skrivekonkurransen. Selvfølgelig måtte jeg lese med en gang! Jeg hadde ikke vunnet, men i brevet sto det mange godord om skrivinga mi, at jeg var blant topp tre og det lå ved et tilbud om en intensjonsavtale. Det var like bra som å vinne. Det var vanskelig å sitte stille på kurs når jeg fikk en slik gladnyhet. Jeg måtte dele det med sjefen min som satt ved siden av meg. Han ble kjempeglad på mine vegne. Jeg var ikke i tvil om at jeg ville inngå en intensjonsavtale med Cappelen Damm. Med en slik avtale stiller forlaget opp med konsulent/redaktør – og målet er kontrakt og utgivelse. Forlaget har veldig flinke folk i underholdningsavdelingen, og de er dyktige veiledere. Jeg skrev bok 1 og begynnelsen på bok 2 før vi skrev kontrakt om utgivelse. Forlaget ville gjerne se at jeg klarte å skrive med enn en bok, og at jeg fikk til overgangen mellom to bøker.

Jeg fortalte det også til familien min, men ellers sa jeg ikke mye om det før jeg var kommet langt ut i skriveprosjektet. Da var jeg helt sikker på at serien ville bli utgitt. Det var litt underlig å fortelle folk at jeg nå var blitt forfatter. Jeg er og var jo fremdeles akkurat den samme Stine som alltid, men nå fikk jeg også en ny merkelapp, en ny identitet.

  1. Hadde du sendt inn manus før også? Eller var det første gang du sendte inn?

Det var første gangen jeg sendte inn noe. Jeg er skikkelig ydmyk og stolt over at Cappelen Damm var interessert i det aller første jeg skrev.

  1. Fortell gjerne litt om hvordan en vanlig dag hos deg med skriving var/er 🙂 hvordan la du opp arbeidet med manuset?

Jeg skulle ønske jeg klarte å være mer strukturert. Hadde jeg ikke hatt en annen jobb ved siden av, så hadde jeg kanskje fått til det. Da jeg skrev Forglem meg ei, hadde jeg fremdeles barn som bodde hjemme. Jeg satt ved kjøkkenbordet og skrev mens de var rundt meg med støy og spørsmål. Mye av serien er skrevet på kvelder og nattestid i helger, hjemme og på hytta jeg hadde.

Nå er det ingen unger som bor hjemme lenger. Målet er å få mer tid til å skrive. Etter jeg flyttet til Feiring, sitter jeg i spisestua og jobber, Det er et godt skrivested for meg. Jeg prøver å få til en skriveøkt hver ettermiddag/kveld, men det er ikke alltid jeg lykkes med det. Jeg står som regel litt tidlig opp i helgene og har en rolig skrivestund. Når det er fint vær, vil jeg helst være ute. Jeg har prøvd å sitte ute i sola og skrive, men det er ikke så lett. Regnvær er ypperlig inneskrivevær!

Fordelen med serieroman er at innholdet ikke går ut på dato. Det har derfor ingen hast å bli ferdig for meg som ikke må levere på deadline. Jeg kan ikke klare å skrive ny bok hver andre/tredje måned som mange serieforfattere gjør, så for meg må alle bøkene stort sett være ferdigskrevet før utgivelse. Da jeg skrev Forglem meg ei, hadde jeg en skrivestopp i halvannet år. Livet var skikkelig dritt, og jeg hadde mer enn nok med å ha hodet opp og beina ned. Jeg hadde null kapasitet til å skrive og det jeg hadde av energi gikk til ungene mine og jobb. Da var det godt at jeg ikke hadde en uferdig serie i salg.

  1. Hva var grunnen til at du valgte å skrive en romanserie, i stedet for en enkeltstående roman f eks?

Det er rett og slett fordi jeg liker den lange og sakte fortellingen, og det er det ikke plass til i en bok. Jeg har lenge visst at jeg har lyst til å skrive noe, men måtte finne det rette formatet først og den rette historien. Serieroman passer ypperlig til min skriving og det jeg vil formidle. Men en eller annen gang kunne jeg tenke meg å skrive en ungdomsroman. Det hadde jeg likt.

  1. Har du kombinert jobb med skriving, eller hadde du kun sjans til å jobbe med skriving?

Jeg kombinerer jobb og skriving. Det betyr at det er perioder hvor jeg ikke får skrevet noe som helst fordi det er mye å gjøre på jobb og i livet ellers. Da er det litt tungt å begynne å på igjen. Jeg må lese godt gjennom alt jeg har skrevet tidligere for å komme inn i handlingen igjen.

  1. Hvilke av dine karakterer i Forglem meg ei, føler du ligner mest på deg selv?

Jeg tror egentlig at ingen av karakterene i Forglem meg ei ligner særlig på meg. Kanskje har noen likevel noen egenskaper som jeg kan finne igjen i meg selv? Lauras nysgjerrighet, Villes taushet og Sigvarts fleiping. Jeg skulle gjerne kunne skrevet at Augusta hentet all klokskapen sin fra meg 🙂 Målet mitt er i alle fall å bli en klok, gammel dame.

  1. Hadde du lest noen andre romanserier før du selv fikk gitt ut serien din? Hadde/har du i så fall en favorittserie?

Jeg har ikke lest noen serie selv. Kanskje burde jeg gjort det, men jeg er veldig redd for å ende opp med å ubevisst kopiere fra en annen. Det har vært viktig for meg å finne min måte å skrive på, ikke etterligne andre. Da jeg begynte på Forglem meg ei, fikk jeg tilsendt en del førstebøker fra Cappelen Damm. Jeg har lest/skumlest en del av dem. Jeg har også lest litt av førsteboka i serien «Fredsår» (Bladkompaniet). Det er fordi jeg i mitt tidligere gifte liv var tanta til forfatteren 🙂

  1. Hvis noen ønsker å ta seg en tur i Forglem meg ei sin verden, hvor vil du anbefale at de går, og hva bør de se?

Skal du se Orrviken hvor handlingen i Forglem meg ei begynner, må du ut i båt. Den lille vika ligger på svenskesiden av Ringdalsfjorden (grensefjorden mellom Norge og Sverige) uten bilvei. Hvis du kjører ned til Isebakke utenfor Halden, kan du se rett over på Orrviken. De to gamle husene der har stått modell for Lauras og Villes stuer. Noe av handlingen foregår også på Svartejan og på Svinesund. Laura har og et par turer inn til Frederikshald, som nå er Halden. Hele grenseområdet er utrolig fint, særlig om sommeren. Ta deg en rusletur på brostenen i Halden og tenk på at det en gang var Norges største seilskuteby, gå ned til havna og tenk at det var akkurat her grenserytteren Laura treffer fortøyde tollbåten – og la det gå kaldt gjennom kroppen når du minnes at Sofia Johannesdotter fikk hodet skilt fra kroppen her i byen – med tusenvis av tilskuere som bivånet henrettelsen.

Her er Svartejan ringet inn i blått, og Orrviken er ringet inn i rødt

  1. Hva er dine best tips til de som ønsker å skrive en romanserie?

Gjør det! Bare begynn! Ikke tenk at du ikke kan klare det. Glem at det skal være mange bøker. Kos deg og skap din fortelling. Blir kjent med karakterene dine. La dem snakke med hverandre. Og: hvem er egentlig hovedpersonen din? Hvem skal være helten og hvem er det man betror seg til? Hvem skal skape vansker for hovedpersonen din? Hvor gamle er karakterene? Og ikke minst: hvor skal alt dette foregå? Jeg gjorde det litt tung for meg selv siden jeg ikke hadde en tydelig plan på hvor jeg skulle i handlingen. Men det gjorde også at jeg var veldig åpen for at handlingen levde sitt eget liv. For eksempel så dukket bare vandreren Karl-enøye opp av seg selv. Morsomt.

Du må og bruke masse tid på research. Det er viktig at de historiske rammene rundt fortellingen din er så korrekte som mulig. Det tar masse tid! Men du dumper også borti mye artig når du leser historiske kilder. Plutselig er det noen som gir inspirasjon til en scene i boka eller en ny person som skal inn i handlingen. Du finner også gode skriveråd på Cappelen Damms serieliv.no og sikkert også tilsvarende hos Bladkompaniet.

  1. Fortell gjerne litt om deg selv, hva har du jobbet med før f. Eks? Hva gjør du på fritiden for å koble av?

Jeg har vokst opp på Skedsmokorset, i det som nå heter Lillestrøm kommune. Da jeg gikk på videregående, var jeg sikkert på at jeg skulle bli jurist/advokat. Jeg skulle i hvert fall ikke bli lærer som foreldrene mine. Men etter å ha jobbet som lærervikar ved siden av jusstudiene, måtte jeg til slutt innrømme at skole var morsommere. Jeg begynte på lærerhøyskolen i Oslo og valgte norsk som hovedfag. Jeg har jobbet i videregående skole og i barneskolen, men det er ungdomsskolen som ligger mitt hjerte nærest. Etter mange år som lærer, tok jeg en master i skoleledelse på BI og jobbet som skoleleder i Lillestrøm i flere år. Så kjøpte jeg småbruk i fagre Feiring i Eidsvoll. Det ble litt langt å pendle til Lillestrøm, og heldigvis for meg var det en ledig stilling på skolen i Feiring. Så nå er jeg tilbake til lærerjobben og stortrives med det.

Jeg spilte flygelhorn, baryton og trombone i skolekorps i oppveksten, og begynte i storband da jeg ble ungdom. Nå blir det bare spilling hjemme når ingen hører meg. Jeg har mange instrumenter, men det er piano og trekkspill som jeg koser meg mest med. Men for ett år siden kjøpte jeg meg en lilla cello. Jeg har aldri spilt noe strengeinstrument før, med unntak av gitar, så her har jeg mye å lære. Jeg har kommet så langt at jeg kan stemme celloen og klimpre et par små sanger med fingrene. Ellers er jeg periodestrikker. Akkurat nå har jeg pause siden den ene skulderen min krangler med meg.

Jeg er ellers veldig glad i dyr. På småbruket har vi nå to border collier, tre katter, ti høner og en hane, noenogtjue sauer og en ubrukelig bukk, to store og to små hester. Dølahesten har akkurat fått føll, og i august kommer det forhåpentligvis en finsk lapphundvalp hit.

  1. Og til slutt, har du en oppskrift på noe mat/drikke/dessert som du kunne tenke deg å dele med leserne? 🙂

Jeg er glad i å lage mat og synes det er gøy å bake kaker. Det nærmer seg sesong for norske epler, og her skal du få verdens enkleste og beste eplekakeoppskrift. Jeg har prøvd mange ulike eplekakeoppskrifter, men nå har jeg sluttet å prøve ut nye. Den er ubestridt best den jeg fikk på barneskolen. Saftig og god!

Eplekake fra skolekjøkkenet på Åsenhagen skole.

100 g smør

2 dl sukker

1 egg

4 dl hvetemel

2 ts bakepulver

1 ½ dl melk

6 epler

2 ss sukker

1 ts kanel

Lag deigen som røredeig (smelt smør og bland alt sammen for hånd i en bolle). Fyll røra i en rund form (bakepapir i bunn og smør med smeltet smør inni formen). Skrell og rasp eplene og fordel over kaken (trykk lett nedi). Strø sukker og kanel over.

Stek på nederste rille, 200° i ca 45 min. Sikt melis før kaken skal serveres.

Bokanmeldelse, bok 1 av Ingeborgs Verden

I natt ble jeg holdt våken av bok 1 i Irene Zupin sin debutserie, Ingeborgs Verden. Irene Zupin vant Hjemmets romankonkurranse for noen år siden, og nå har endelig bok 1 av serien kommet i postkassene 🙂 Boka blir også å finne i butikker 5 juni.

Ingeborgs verden har handling fra Bygdø i 1905. Vi blir i denne førsteboka kjent med flere interessante karakterer, Ingeborg, Birgitte, Live, Andreas, Edvard og Frederik for å nevne de viktigste. Ingeborg fyller 16 år, og begynner å merke at hun blir mer og mer kvinne enn pike. Hun blir invitert i et selskap for voksne, og her faller hun pladask for en ukjent kar som komme i selskapet. Andreas er en stille og rolig kar, men til Ingeborg sin skuffelse, ser han ikke to ganger på henne engang, hun er som luft for ham. Derimot så får hun veldig mye oppmerksomhet fra den nye gutten på skolen, danske Frederik som nettopp har flyttet til Norge fra København, han flytter til Norge pga hans far jobber for Norges nye konge. Frederik gjør så godt han kan for å få Ingeborg til å bli hans, men Ingeborg klarer ikke glemme flotte Andreas. Venninna til Ingeborg, Birgitte, faller derimot pladask for Frederik, og den vakre Live som kan få hvilken gutt hun vil, har også begynt å få opp øynene for denne flotte dansken som bare har øyne for Ingeborg. Det sier seg jo selv at med slike kompliserte knuter allerede i første bok, så MÅ det jo bli en serie med masse dramatikk, kjærlighet og hevn.

Irene Zupin har funnet den perfekte oppskriften på en romanserie, men også fått til noe nytt! Boka er skrevet på en litt annen måte enn andre romanserier jeg har lest, Irene fordeler inn hvert kapittel med navnet til personen hun skal skrive om. Så når man leser, får man f.eks først lese hvordan Ingeborg har oppfattet et møte, så i neste kapittel har forfatteren merker kapittelet med navnet til den andre personen, og man får da lese hvordan f.eks Frederik har oppfattet det samme møtet. Vi får dermed en veldig fullstendig beskrivelse av det som skjer, ved å lese om Ingeborgs tanker først, deretter Frederik sine tanker f.eks, og jeg liker det!  Jeg liker følelsen av å lese om en hendelse fra flere vinkler, se hvordan en av karakterene oppfatter en situasjon, og hvordan en annen karakter oppfatter samme situasjon. Dette tror jeg kan bli en ny og spennende måte å lese en romanserie på. Jeg liker at vi får et bedre innblikk i alles tanker og situasjoner.  Irene har også laget interessante karakterer, og jeg føler hun har truffet veldig godt på hvordan 15-16-åringer oppfører seg, hvordan de tenker og hvor forvirrende den alderen kan være! Jeg kjenner meg igjen i det jeg leser, og flirer litt for meg selv over hvor utspekulert jenter i den alderen kan være! Det er nesten litt flaut  å tenke tilbake til de årene selv 😛 Kjenner meg også igjen i den dype fortvilelsen når en gutt man liker så utrolig godt, ikke enser at man eksisterer en gang. Det føles som verden går under der og da, men når jeg nå er voksen, tenker jeg bare på hvor tåpelig det var å føle det slik! Må si jeg gruer meg til min datter skal igjennom disse forvirrende og til tider forferdelige årene! Det er også veldig spennende at Ingeborg og Birgitte vil gå litt mot strømmen, og ikke bare ønske seg en mann og familie. De ønsker å oppleve noe mer, og Ingeborgs bror, Edvard, hjelper dem gladelig på veien! Jeg tror det kommer til å skje masse spennende fremover i denne serien!

Alt i alt har Irene skrevet en veldig god førstebok, og denne serien kommer jeg til å starte et abonnement på tror jeg 🙂 Jeg liker godt hvordan hun tydelig markerer hvem vi skal få lese om, hvem man skal bli litt bedre kjent med i neste kapittel. Jeg er spent på hvordan hun løser disse «flokene» mellom Ingeborg, Birgitte, Live og guttene de så gjerne vil ha oppmerksomheten fra.

På bladkompaniets sider, er det dette som står om denne serien :

«Ingeborg vokser opp i et privilegert miljø på Bygdø. Året er 1905. Norge får ny konge fra Danmark og stemmerett for kvinner blir diskutert. Midt i alt det viktige som skjer rundt henne, møter Ingeborg kjærligheten.

Ingeborg sto rak i vinduet. Håpet at han ville snu seg. At han skulle se henne oppe i vinduet og minnes henne. Snur han seg blir han min en dag, tenkte hun. Men ikke en eneste gang på vei ned til porten snudde han seg.

Vi følger Ingeborg, Frederik, Andreas og Live i noen viktige år på begynnelsen av 1900-tallet. Med alle muligheter og verden for sine føtter, er det likevel duket for store følelser, dramatikk og utfordringer for disse unge menneskene. »

Jeg tror Irene Zupin har fått til en veldig bra serie, og hun kommer nok til å få mange lesere!

En siste hilsen til Laila Ulvseth.

18 mai 2020 fikk jeg en trist beskjed, Laila Ulvseth, en flott forfatter og bokvenninne, var død. Jeg kjente ikke Laila ute i den «virkelige verden», men jeg har hatt mye kontakt med Laila de siste årene etter at jeg møtte henne på det første treffet jeg holdt i Oslo i regi av Facebookgruppa mi «Romanserier-Lev i en annen verden en stund». Laila var ikke bare forfatter, hun var en ivrig leser også. Og jeg har skrevet et intervju med henne angående bøker, her på bloggen. Dette intervjuet kan dere lese HER

Jeg hadde ikke snakket mye med Laila før det, men jeg visste hun hadde skrevet en romanserie som het Elisabeth, og jeg visste hun var ganske aktiv i gruppa mi på Facebook. Laila var en av de første forfatterne som meldte seg inn i gruppa mi da jeg startet den, og noe av det første hun skrev til meg, var at hun gjerne ville sende meg en signert bok fra Elisabeth serien hennes. Jeg ble kjempe glad for dette, og jeg kan nok takke Laila for at gløden for romanserier, vokste mer og mer. Jeg ble kjent med flere og flere forfattere og forlagsfolk, og Laila var med hele veien og heiet på gruppa mi og jeg. Dette har jeg alltid satt stor pris på. Gruppa har vokst, og jeg har fått så utrolig mange flotte nye venner og bekjente via den gruppa.

Da jeg kom på at jeg ville holde et romanserie-treff i regi av gruppa, var Laila den første som sa at dette ville hun få med seg, til tross for vonde ben, så skulle hun komme seg til Oslo, og treffe oss. Det var helt ærlig ikke mange medlemmer fra gruppa mi som dukket opp på dette treffet, hehe, men det var veldig mange forfattere som dukket opp, og jeg ble veldig overveldet og rørt over alt Bladkompaniet og NorskeSerier hadde bidratt med til dette treffet. Dette ble starten på en tradisjon der vi prøver å få til et boktreff en plass i Norge, 1 gang i året.

Da vi kom til Bladkompaniets kantine, var Laila raskt på plass, og ville sitte ved bordet jeg var på. Jeg husker jeg følte meg veldig nervøs, og jeg satt lenge og lurte på om jeg skulle tørre å spør om jeg kunne ta et bilde sammen med forfatterne. Men før jeg rakk å spør selv, sa Laila at hun måtte ha et bilde av oss 2. Jeg satte meg på siden av henne, men det var ikke nok, her skulle det klemmes, enten jeg ville eller ikke, sa Laila, for hun var en klemmer! Og bildet ble jo kjempe koselig.

Dette føler jeg viser veldig godt hvordan Laila var, hun var en kjærlig og omsorgsfull person, som visste hvordan hun skulle inkludere alle, og hun var definitivt en klemmer 💖 Etter dette treffet fikk Laila og jeg veldig god kontakt. Vi skrev veldig mye sammen på Facebook, og messenger. Vi hadde mye til felles, blant annet en kjærlighet til svarte katter. Hun hadde sin flotte, svarte katt, «Lillemann», og jeg hadde min svarte katt «Anubis», så mye katteprat ble det jo. Vi hadde også begge et veldig engasjement for musikk, med klare favoritter. Hun kunne skrive om og linke til utallige Queens videoer, mens jeg delte i vei på Hanson og Nightwish. Vi skrev mye om bøker, serier og livet generelt, og vi hadde begynt å planlegge et romanserie-treff vi skulle ha i regi av gruppa, i 2021, og det treffet skulle være i hennes hjemby, Fredrikstad.

Var det noe Laila likte, så var det å diskutere litt. Om det gjaldt alternativ medisin eller dyr, så likte hun å røre litt i gryte, og få meg målløs. Jeg tror ikke jeg har vunnet mer enn 1 vennskapelig diskusjon med Laila, og den diskusjonen handlet om høner. Der klarte jeg å målbinde Laila. Laila var utrolig smart, og flink til å målbinde. Så den ene «seieren» der, den kommer jeg aldri til å glemme 😂

Jeg visste Laila slet med helsa, men jeg var absolutt ikke forberedt på hennes bortgang. Da jeg hørte dette, ville jeg gjøre noe ekstra for Laila, så jeg skrev et innlegg i romanserie gruppa mi, og spurte om noen av de der inne, ville bli med og spleise på en bårebukett til Lailas begravelse. Responsen ble større enn jeg hadde ventet, og både lesere og forfattere i gruppa ville gjerne være med på dette. Det kom inn nok penger til bårebukett, og det ble også penger til overs. Pengene som ble til overs, kom jeg frem til at jeg ville donere til en organisasjon som Laila brant for, og det ble etter å ha satt av 1000kr til bårebukett, overført hele 1500kr til dyrebeskyttelsen avdeling Fredrikstad og omegn. 💖🐾 Jeg kontaktet Asker Blomster AS, og ba dem om en fargerik bårebukett til ca 1000kr, som kunne stå i stil til Lailas fargerike personlighet. Eieren av Asker Blomster, svarte på min forespørsel, og sa han selv var en bokelsker, og han ville oppgradere bårebuketten til en krans, uten ekstra kostnad. Noe som gjorde meg utrolig rørt og takknemlig. Så flott gjort av Asker Blomster 💖 💐 💖 Kransen han laget ble utrolig flott! En nydelig siste hilsen til Laila. Tusen takk for den flotte kransen 💖

Jeg fikk sett et bilde tatt inne i kapellet før begravelsen, og det må sies at det så ut til å være en nydelig begravelse med mange blomster og masse levende lys rundt kista. En stille, og flott stemning.

Jeg er takknemlig for de årene jeg fikk kjenne Laila, bli kjent med hennes varme og gode vesen, og er glad for alle de gode samtalene vi har hatt via Facebook. Må også si takk til de som har tatt seg av hennes kjære katt, «Lillemann» nå. 🐾

Min dypeste medfølelse går til Lailas familie og venner 💖

Takk for alle gode samtaler, og latter etter disse dumme, vennskapelig diskusjonene våre, Laila. Jeg regner med at du nå rocker sammen med Freddie Mercury 🎶