Bokanmeldelse, Storgårdsfruen

 

Tenkte å dele litt tanker rundt den nye romanserien, Storgårdsfruen. Serien er skrevet av Sigrid Lunde, som er et pseudonym for Sverre Årnes, og serien utgis av Bladkompaniet.

Sigrid Lunde har lagt handlingen til Surnadal/Sæterdalen, og året er 1901. De som har lest Lokketoner, Hjertets Røst og Jordmoren av samme forfatter, vil nok kanskje dra kjensel på noen av karakterene som blir nevnt i denne serien, men om man ikke har lest de seriene, så gjør det ingenting, serien står like fint alene 🙂

Allerede i første kapittel var jeg sugd inn i denne handlingen. Jeg hadde så vondt av lille Iselin på 4-5 år, som måtte traske rundt i dyp snø, i tynnslitte klær og altfor store tresko, sammen med broren. To fattige barn som måtte ut i kulda og snøen for å finne noe de kunne stjele og selge, så de kunne overleve vinteren. Ting går ikke helt som planlagt når Iselin har kommet seg inn i et hus for å stjele. Jenta blir oppdaget av huseierne, og livet blir ikke det samme for henne etter den hendelsen.

Vi beveger oss videre til Iselin som 21 åring, hun jobber på prestegården, og det hun drømmer om nå, er å komme seg ut i verden, vekk fra prestegården. Men det er ikke lett å slippe unna presten og prestekona. Hun får beskjed om at Asbjørn (en slektning av presten) vil ha henne til å vaske og gjøre i stand et flott hus som han har kjøpt, og som han skal flytte inn i når han kommer hjem fra en vellykket tur til Amerika. Iselin blir sendt avsted til den forlatte gården, og prestekona sier hun må bo der en ukes tid, alene, for å gjøre i stand alt i huset til Asbjørn kommer hjem fra Amerika. Iselin liker absolutt ikke at Asbjørn har spurt spesielt etter hennes hjelp… Men hun kan ikke motsi prestefrua, og må derfor bare gjøre seg klar til å flytte inn i dette forlatte og nedslitte huset, hvor det noen år tidligere har blitt begått mord.. Det sies at det spøker i huset, at man kan høre en mann som går rundt og sleper en øks etter seg. Hvordan kan prestefruen la henne bo der alene? Allerede første natt alene i huset, hører Iselin at noen som ikke har ærlige hensikter, kommer inn i huset, og der er hun, helt alene, uten noe å forsvare seg med…

Denne førsteboka var virkelig spennende, og ble lest ut samme kveld som jeg begynte på den. Jeg ble sugd inn i historien med en gang, og jeg syntes synd på lille Iselin. Som mor river det godt i hjertet mitt når jeg ser for meg lille Iselin som må stjele og tigge for å overleve, selv om hun ikke vil stjele har hun ikke noe valg. Moren hennes har født 9 barn, og hun er alene med ungene. Ikke alle barna har overlevd det harde livet de er født inn i… De har ikke noe annet valg enn å stjele og tigge.

Det eneste med denne førsteboka, som ble litt uvant når man leser en romanseriebok, er at man hopper en del i tid, både frem og tilbake, man begynner å lese om Iselin som 4-5 åring, og så leser man om Iselin som 21 åring, og deretter tilbake til Iselin som 16-17 åring, også 21 åring igjen. Men selv om det er uvant med så mye hopping frem og tilbake i livet til en person, i en og samme bok , så funker det. Man får en fin sammenheng, og man forstår mer og mer av hva som har trigget Iselin sine innerste frykter og hvordan hun ender opp der hun er når hun er 21 år.

Når det kommer til språket, se er det litt dialekt i boka, men dette er ikke noe problem i hele tatt. Det passer liksom inn der det kommer dialekt. Men for det meste er det skrevet med vanlig bokmål. Dialekten som dukker opp innimellom, gir litt ekstra liv til boka, synes jeg. Det er også tydelig at forfatteren har mange serien bak seg nå, både som Sverre og Sigrid 😉 Han vet hvordan han skal holde spenningen i seriene oppe, og han vet hva de fleste leserne ønsker å lese om. Han er også veldig god på «cliffhangers» 😉

Jeg har allerede startet et abonnement på Storgårdsfruen, og jeg gleder meg til å følge med videre. Jeg er ekstra nysgjerrig på historien i huset hvor Iselin flytter inn for å rydde og vaske, hva som skjedde der, og det kjenner jeg at jeg gleder meg til å finne ut mer om 🙂