Jeg har sendt noen spørsmål til forfatter og oversetter, Dorthe Erichsen 🙂 Dorthe har skrevet 2 romanserier nå, Losbarna og Seterliv. Losbarna ble utgitt mellom 2011-2013, og ble på 20 bøker. Seterliv ble utgitt mellom 2015-2020, og ble på 28 bøker. Seterliv har blitt en av mine absolutte favorittserier, siden det er en skikkelig «feel-good» serie, som er spennende og flott, og jeg har innrykk av at den er veldig korrekt i forhold til tiden den har handling fra. Losbarna har jeg ikke fått lest enda 😉 Men den skal leses!
1. Kan du fortelle med egne ord hva Losbarna og Seterliv handler om?
Losbarna og Seterliv er to ulike serier, men begge handler om små samfunn som befinner seg i en brytningstid mellom gammel og moderne tid. Begge steder bidrar en økt strøm med tilreisende til nye impulser og små og store konflikter.
Losbarna foregår i tiden under og etter første verdenskrig, og miljøet og naturen er inspirert av Tjøme-traktene. Skjærgården i Vestfold er vakker, men lunefull. Vi følger Jon og Julie, som begge har mistet sine losfedre på havet, og som begge er ambisiøse og vil opp og fram. Jon reiser til sjøs, til tross for at verdenskrigen fortsatt raser ute i Europa, mens Julie tar seg arbeid på det nye, moderne hotellet som blir bygd på den andre siden av sundet fra der hun bor. Med andre ord begynner de begge voksenlivet i spennende miljøer der de møter mange fascinerende mennesker og spennende situasjoner, og resten får dere nesten lese selv …
Seterliv foregår i nedre Hallingdal i tida rundt Unionsoppløsningen. Vi følger Ingebjørg, som bor på et småbruk sammen med søsteren Ragnhild og faren. Moren omkommer i en tragisk ulykke, og på dødsleiet antyder hun at de ikke kjente henne så godt som de trodde. Morens siste ord skaper uro hos døtrene, og de forsøker å finne ut hva hun egentlig mente med det hun sa. Samtidig er det kommet mange sjarmerende jernbanearbeidere til bygda, og dette fører til sjalusi, slagsmål og kanskje det som verre er. Og den mest sjarmerende av dem alle, er den mørke, men mystiske Elias …
2. Seterliv er jo nettopp avsluttet (og har blitt en av mine favoritter), skriver du på noe nytt nå?
Jeg skriver alltid på noe, hva det blir til vil tiden vise.
3. Du jobber jo også som oversetter, hvordan får du tid til både skriving og oversetting?
Det er oversetter jeg egentlig er, sier jeg alltid. Men etter 48 bøker, må jeg kanskje begynne å tenke på meg selv som forfatter, selv om jeg synes det er litt skummelt! Som frilanser er jeg glad for at jeg har flere ben å stå på, men til tider kan det være veldig hektisk med to jobber som begge har stramme tidsfrister. Det betyr at jeg ofte jobber både 10 og 12 timer i døgnet, og helgefri er ingen selvfølge. Det å jobbe med tekst -enten det er egen eller andres – er en livsstil man må trives med.
4. Har du noen gang fått inspirasjon fra en av bøkene du har oversatt, til dine egne skriveprosjekt? Tror du jobben som oversetter, har en positiv effekt på eget skriveprosjekt?
Jeg tror alt arbeid med språk og tekst har en positiv innvirkning på eget skriveprosjekt. Og ikke minst er det viktig å lese mye – enten det er romaner, aviser eller ukeblader. Men hos meg kommer alltid personene først, det betyr at jeg må ha noen av menneskene på plass før jeg spinner selve fortellingen. Alt vi forfattere skriver, er inspirert av noe, men det er som regel fragmenter av mange ting som vi fletter sammen til vår historie.
5. Hvordan får man egentlig jobb som oversetter? Hva slags utdanning må man f. eks ha? Fortell gjerne litt om hvordan du ble oversetter. 🙂
Jeg har studert historie, engelsk og massekommunikasjon, og begynte å jobbe i forlag da jeg var 23 år. Var forlagsredaktør i sju år, før jeg begynte å jobbe frilans som oversetter. Til sammen har jeg arbeidet i bokbransjen i 36 år nå! Bokoversettere har svært ulik bakgrunn, men mange har studert språk eller litteratur. Det vanlige er å henvende seg til et forlag, og er man heldig, får man kanskje en prøveoversettelse, som danner grunnlag for nye oppdrag. Men det er et trangt nåløye!
6. Du er en dame med mange jern i ilden ser det ut til, du ble valgt inn i styret hos «Forfatterforbundet» i 2018. Fortell gjerne litt om dette.
Jeg sitter i styret i Forfatterforbundet, som jeg var med å stifte i 2018, og som allerede har ca 400 medlemmer. Årsaken til at Forfatterforbundet ble stiftet, var at vi var mange forfattere som så behovet for en moderne fagorganisasjon, der vi jobber for alle forfattere, uansett sjanger og såkalt litterær verdi. I februar ble vi tatt opp i LO, med de fordeler det gir for medlemmene. Det er en stor anerkjennelse av ikke minst serieforfatterne at vi nå har fått rett til å være med på å forvalte en del av de offentlige midlene som blant annet deles ut som stipend til skjønnlitterære forfattere.
7. Så over til seriene dine igjen 😉 Jeg husker du tok deg en tur på ei seter for noen år siden, for å virkelig kjenne på livet som seterjente, vil veldig gjerne høre litt om hvordan du hadde det der, og hva du lærte. Var det noe som ga deg en skikkelig «aha-opplevelse» da du var til seters? 🙂
Jeg deltok på Den norske Turistforenings budeiekurs på Iungsdalshytta ovenfor Ål i Hallingdal i 2016. Det var rett og slett kjempegøy. Selv om jeg er vokst opp på bygda, midt blant bondegårder, så er jeg ikke fra gård selv. Jeg hadde f eks aldri melka før, og vi lærte å kinne smør og yste ost. Og så var det veldig morsomt å bli kjent med ulike personlighetene til kuene. Den største aha-opplevelsen var egentlig at kuer minner om bikkjer, de er bare noen hundre kilo tyngre …
8. Losbarna var jo den første serien du ga ut, og den ble utgitt i 2011, vil veldig gjerne høre litt om inspirasjonen til denne serien. Jeg har lest at historien til Losbarna var lenge en del av deg før du begynte å skrive den. Når dukket handlingen for denne serien opp hos deg? Og når begynte du å skrive den?
Farfar bygde hytte på Tjøme i 1928, og denne hytta forble i familien i 80 år. Jeg visste at der vår hytte lå, hadde det bodd to loser med familie. Og det spesielle var at de to losene ble tatt av havet samme natt. Min historie handler ikke om disse to familiene, men det var deres tragiske skjebne som inspirerte meg til å skrive Losbarna. Men noen egentlig fart på skrivingen ble det ikke før etter at vi solgte hytta i 2008. Så serien var kanskje også en hyllest til det landskapet der jeg hadde feriert hver eneste sommer siden jeg ble født.
9. Fortell gjerne om da du fikk beskjed fra forlaget at de ville ha et samarbeid med deg, og kanskje utgi serien din, hva tenkte/følte du da? Hvem måtte du fortelle det til først? 🙂
En dag høsten 2009 tenkte jeg at nå skal jeg se om ideen min er noe verdt. Jeg hadde skrevet tre kapitler som jeg sendte på e-post til redaksjonen. Jeg var nok heldig med tidspunktet på dagen, for bare en halvtime etter ringte redaksjonssjefen og sa at jeg skulle skrive på! Akkurat den følelsen glemmer jeg aldri, men etter å ha jobbet i bransjen siden 1984, er jeg så vant til å holde munn, at jeg ikke sa det til en levende sjel før intensjonsavtalen var underskrevet. Og selv da var det bare de aller, aller nærmeste som visste det.
10. Hadde du sendt inn noen manus til forlag før, eller var du så heldig at de likte ditt manus første gang du sendte inn?
Jeg var så heldig at de likte det med en gang, men derfra til en ferdig serie, er det mye arbeid. Førsteutkastet er bare et utkast, og det jobbes intenst redaksjonelt med våre manus, slik at de skal bli best mulig.
11. Vil veldig gjerne høre litt om hvordan er vanlig arbeidsdag for deg er, har du noen faste rutiner? Satt opp egne skrivetimer i løpet av dagen, eller skriver du med en gang en tanke dukker opp?
Jeg er veldig kjedelig når det kommer til arbeidsrutiner. Står opp og spiser frokost ganske tidlig om morgenen, og så begynner jeg å jobbe. Som serieforfatter må du være strukturert, og prøve å skrive selv om du har den berømmelige skrivesperren. Vi har stramme tidsfrister og lite tid å somle bort. Noen ganger jobber jeg utover kvelden, men nattejobbing har jeg slutta med. Ellers bruker jeg mobilen flittig til å notere tanker som dukker opp, og det er ofte greit å la de tankene få hvile noen timer. For det er ikke alltid de er så geniale som jeg tror der og da.
12. Har du noen gode tips til de som prøver å skrive en romanserie selv nå, i håp om å få sendt inn et manus til et forlag? Hva føler du de bør vente seg i denne bransjen?
Les, les og les enda mer. Ikke nødvendigvis romanserier, men alt mulig fra fagbøker og historie, til ukeblader og blogger på nettet. For jo mer du leser, desto lettere blir det å fortelle historien din skriftlig. Og jo bedre du skriver, desto større sjanse er det for å bli antatt.
Er de så heldige å bli en av dem forlaget vil jobbe videre med, så kan de forvente seg masse hardt arbeid, men samtidig vil de også oppleve mye moro. Og så tror jeg vi serieforfattere er ekstra heldige ved at vi har så nær kontakt med leserne våre. Det er jo den aller triveligste biten ved jobben, for det er jo leserne vi skriver for.
13. Research er jo en veldig stor og viktig del når man ønsker å skrive en romanserie, og for å få inspirasjon, hvilke midler er det du bruker mest i din research? Har du noen gode tips til hvor spirende forfattere bør lete etter inspirasjon?
Å gå en tur på historiske tomter er alltid nyttig. Enten det er museum eller et parkanlegg ved en gammel lystgård eller noe helt annet. Ellers er det mange fine bilder på digitalt museum, og jeg anbefaler alle å ta kontakt med historielaget i området du skriver fra. Her finnes det mange hjelpsomme og kunnskapsrike folk. Nasjonalbiblioteket har en nettside der man finner mye stoff, og i tillegg finnes det masse spennende litteratur på biblioteket.
14. Hadde du lest noen romanserier før du begynte å skrive dem selv? Isåfall: hvilke? Og har du en favoritt?
Jeg hadde bare lest en og annen enkeltbok, så jeg har ingen favoritter, men jeg hadde lest utallige ukebladromaner. Til mitt store hell vokste jeg opp med en mor som oversatte romaner for Bladkompaniet og var romankonsulent for ukebladet Hjemmet. Dermed hadde jeg fra tidlig alder av tilgang på enorme mengder av utenlandske ukeblader og romaner, noe som var perfekt for en lesehest som meg.
15. Hvis noen vil på en liten vandring i Losbarna og/eller Seterliv sin verden, hvor vil du anbefale at de begynner, og hva anbefaler du at de får sett? Er det noen vesentlige plasser eller bygg du føler de burde se da? 🙂
Losbarna: Ta en tur ut på Verdens ende og still deg ved siden av statuen av sjømannshustruen og se ut over sjøen. Gjerne en dag med blåst og regn. Da får du et inntrykk av hvordan livet må ha artet seg for dem som levde den gangen. Og kjør gjerne nedom Havna hotell og se om noe virker kjent.
Seterliv: Om sommeren har Nes historielag noen flotte vandringer på Nesbyen, der man blir kjent med Gamle Nes. Her blir man tatt med til blant annet sorenskrivergården og en del andre steder som historien er blitt inspirert av. En tur til museet på Nesbyen kan også anbefales.
16. Som vanlig avslutter jeg disse intervjuene med å spør om du har en oppskrift du vil dele med oss? 🙂
I begge seriene inntas det en del formkaker. Det tror jeg skyldes at forfatteren har særdeles gode barndomsminner når det gjelder slike kaker. Yndlingsoppskriften har jeg delt en gang før, men den er så god at jeg deler den igjen.Siden den stammer fra min oldemor, som var bondekone med stor ungeflokk, er det rause mål.
Oldemors aprikoskake
Til 3 formkakeformer
375 g tørkede aprikoser
375 g smør
7,5 dl sukker
3 toppede ts vaniljesukker
6 store egg
3 dl helmelk eller matfløte
12 dl hvetemel
3 toppede ts bakepulver
-Sett stekovnen på 165oC og smør 3 formkakeformer godt.
-Småhakk aprikosene.
-Rør smør, sukker og vaniljesukker hvitt.
-Rør inn egg og melk, og sikt i hvetemel og bakepulver.
-Rør til alt er glatt, og vend inn aprikosene.
-Fordel røren i formene, og stek kakene på nederste rille.
-Etter at kakene har stått i ovnen 1 time og 15 minutter, skrur du av varmen, og lar formene stå i ovnen i 10–15 minutter til. De ferdigstekten kakene hvelves ut av formene og avkjøles på rist. Holder seg lenge hvis de oppbevares i plast på et kjølig sted. Kan også fryses.
Tusen takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålene mine, Dorthe 😀 Helt til slutt legger jeg ved et bilde av Dorthe og jeg, da vi møttes på treffet jeg hadde i Oslo, i regi av facebookgruppa mi Romanserier- Lev i en annen verden en stund
Mimsdal - Min Verden 